Jeg, vi, dem og oss. Mentalitetsutvikling og verdisyn i en multikulturell tid


Den sosialdemokratiske oppsummeringen av året 2016, med Jan Egeland i spissen,  beskriver oss som mer kyniske, kaldere og mer misantropiske enn før. Stikkord for året er elite, postfaktasamfunn og populisme. 2016 var Brexit-året og Trump-året. Det var året Castro døde. Det var året media behandlet diktatoren som drepte dissidenter og kastet sorte og homofile i konsentrasjonsleire langt bedre enn Trump og hjemlige Listhaug. Det var året det aller mest truende i hele den vestlige verden var krenkende retorikk.  Det var også året folk ble lei hykleriet som består i manglende empati med nasjonale arbeidere og overdreven empati med "verdig trengende" mannlige migranter.

Når voksne, høyt utdannede mennesker i fullt alvor beskriver meningsmotstand som "piss" og "dritt", når innvandringskritikk er "ondskap", blir det åpenbart at intelligens på ingen måte er tilstrekkelig for å anta rasjonalitetsgraden i  menneskers tenkemåter.  Vi er følelsesstyrte. Det er under press og i motgang at de menneskelige tenkemåtene og verdiene kommer til syne. Alle, selv den mest ihuga islamist, er trivelige i medgang. Vi har behov for både rasjonalitet og følelsesbevissthet, det er ikke et spørsmål om enten eller. 

Det interessante, både i et psykologisk og et politisk perspektiv, er å forstå hvorfor og hvordan ulike mennesker har fullstendig ulike tanker om hva som er ønskelig, hva som er rett og galt, og hva som er kjærlighet og hat. For det er mennesker som utgjør kulturer, enten det er på familie- og lokalnivå, eller det er på nasjonalt og internasjonalt nivå. Denne forståelsen er nyttig for å forstå hvorfor integrering feiler og hvorfor militær intervensjon i Midtøsten har uønsket effekt.

Det finnes to sammenfallende, avgjørende aspekter for utvikling av mentalitet og for utvikling av reaksjonsmønstre under press. Den første er barndommens funksjon. Den andre er hvem guden din er og hva han driver med (jo, Gud er en "han").  Jeg kommer tilbake til disse to aspektene i analysen av de mentale utviklingsstadiene på individ- og kulturnivå.



Mentale utviklingsstadier
 


Det er paradoksalt at vi anerkjenner barns utviklingsstadier, men nekter å anerkjenne at kulturer også gjennomgår ulike utviklingsnivåer, der hvert nivå er nødvendig for å avansere til det neste.  

Enhver  vet at barn må lære å krabbe før de kan begynne å gå. På samme måte må man kunne alfabetet før man kan skrive en tekst. Det er avstand mellom disse ferdighetene,  der den ene ferdigheten er en forutsetning for å beherske den neste.  Og de aller fleste foreldre vil være enige i påstanden om at man må møte barnet på det nivået barnet befinner seg. Man behandler en ett-åring og en fem-åring forskjellig. De er på ulike nivåer i utvikling og har helt ulike behov, tanker og mulighet for deltakelse.

Det underlige med avansement fra et nivå til neste, er at straks man behersker neste ferdighet, er det vanskelig å gjenkjenne tilstanden av å ikke beherske den.  Å krabbe føles unaturlig og fremmed når man har lært å gå. Å produsere tekster er enkelt når man behersker alfabetet, og det er vanskelig å se for seg hvordan det er å ikke kunne skrive. I mellomrommet mellom beherskelse av et nivå og neste ligger det øvelse, målbevissthet og innsats. Men ved måloppnåelse er det vanskelig å huske hvor mye innsats som ble nedlagt på veien dit. Vi er innrettet slik. Vi glemmer smerter, forsakelser og strev når vi får "betalingen".  Etterhvert modnes vi og blir voksne. 

Men bare unntaksvis modnes vi mer enn det som er det gjennomsnittlige modenhetsnivået i kulturen vi er en del av. 

I likhet med mennesker utvikler kulturer seg trinnvis. Ingen kulturer oppstår ut av det blå. Enhver kultur er et resultat av avansement fra tidligere nivåer. Og fordi kulturer, i likhet med mennesker, er på ulike nivåer, må de også møtes på ulike måter. Poenget er at ulike kulturer har ulike livsorienteringer med ulike måter å forstå tilværelsen på. Vi kan kalle det et eksistensiell utviklingsløp hvor man begynner nederst og stadig jobber seg oppover. Modningsprosessen gjelder både på et individuelt og et samfunnsmessig nivå. 

 

Nivåer i kulturell og individuell utvikling



Clare Graves spiralmodell, som presentert i Ken Wilbers "A theory of everything" inkluderer biologiske, evolusjonsmessige og sosialpsykologiske aspekter i mentalitetsutvikling.  Jeg presenterer her en grov forenkling av modellen.  På det individuelle planet kan mennesker ha ulike nivåer avhengig av relasjon og kontekst, men vil likevel gravitere mot ett nivå. Enhver kultur vil på samme måte bestå av individer fordelt over alle nivåene, men også ha et normativt gravitasjonspunkt.

Det laveste eksistensielle nivået handler om instinkt, overlevelse, unngåelse av farer og søking mot trygghet. Livet er impuls- og instinktstyrt. Dette nivået preges av jeg-perspektiv, og knyttes kulturelt til våre tidligste forfedre før de utviklet språk.  Den individuelle parallellen i utvikling er baby-stadiet. 

På nivå to i den eksistensielle utviklingsspiralen finner vi kulturer som tror på demoner, onde ånder og voodoo. Raseri er et stikkord for dette nivået. Parallelt kan man tenke seg barn opp til omtrent treårsstadiet. Det er en fase der magi forklarer alt som skjer i verden. Du har selv ingen påvirkningskraft på åndenes luner, alternativt finnes sjamaner eller trollmenn som kan hjelpe deg ved bruk av ulike ofre du gir. Forestill deg fascinasjonen til barnet når du leker "borte titt titt" med det, så ser du den individuelle utviklingsparallellen. 

Tredje nivå er magisk-mytisk, med ekstrem-Gud, territoriale undertrykkelser, maktkamper og folkedrap. Slavehold er naturlig. Sinne og misunnelse er stikkord for dette nivået.  Her inntreffer vi-perspektiv, altså evnen til empati med en annen, men kun med en som er lik deg selv. På dette nivået tas alt bokstavelig, man hengir seg til fortellingene som gis og følger regler slavisk for å unngå straff.  Se for deg barn opp til omtrent 6 års alder som tror på tannfeen og julenissen.

Fjerde nivå er mytisk med eneveldig gud, tradisjoner, konformitet, kirker, katedraler, rettskaffenhet, syndeforlatelse, frelse og et patriarkalsk gudebilde. Moral er stikkord for dette nivået, og moralen er rigid og unyansert. Forskjellene på rett og galt forståes bokstavelig, det er strenge hierarkiske strukturer som fordrer individuell underkastelse.(Menneskelig individuell utvikling 7-8 års alder)

Det femte eksistensielle nivået er moderne, rasjonelt og naturvitenskapelig. På dette nivået inntreffer tredjepersonsperspektiv, dvs evnen til empati for også dem som er annerledes enn deg selv. Man får en forståelse for at det er ulike kulturer over hele kloden, men er fremdeles etnosentrisk. Ens egen kultur sitter med løsningene. (Menneskelig individuell utvikling 9-14 års alder)

Nivå seks er det postmoderne. Nivået er systemisk og integrerende, men fremdeles etnosentrisk i betydningen "demokratiet er best for alle". Stikkord er multikulturell, pluralistisk, kulturrelativ, motstand mot å påpeke ulikheter og motstand mot all rangering (Menneskelig individuell utvikling 15-21 års alder)

Nivå sju, åtte og ni beskrives som annengenerasjons bevissthet, der mentaliteten hever seg over krenkelser og anklager og i stor grad aksepterer verdien av å gjennomgå de ulike utviklingsstadiene. På disse nivåene er man globalt informert og har en universell ansvarsfølelse, er inkluderende og handlekraftig, men tolererer andres avvikende syn på eksistensen. Wilber anslår at mindre enn 2% av verdens befolkning er på nivå sju og over.

 

Islamske land og livsanskuelse



Ser man nærmere på stadiene vil man se at de første tre stadiene i individuell og kulturell utvikling er prerasjonelle, prekonvensjonelle og egosentriske. Wilber anslår at mellom 60 og 70 % av verdens befolkning befinner seg på nivå fire og under. Et menneskelig orienteringsmodus på nivå tre og fire er basis for et tankesett og en samfunnsorganisering som bærer preg av rigide sosiale hierarkier. Ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med påførsel av skam. Seksuell utfoldelse er  et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående.  Dette er kultur preget av frykt. 

Samfunnsorganiseringen preges av manglende skatteinngang, regimene bryr seg ikke om befolkningen og befolkningen bryr seg ikke med regimene.

Barndommen har som funksjon å sikre foreldregenerasjonen, den har ikke egenverdi. Barn er foreldrenes eiendel. Oppdragelsen er ofte svært voldelig, og barn kan selges eller giftes bort for å skaffe foreldregenerasjonen inntekter.  Barn som vokser opp i vold påføres tilknytningsskader, slik at de som voksne blir utrygge individer med mye frykt og høy grad av mistenksomhet og følelse av berettigelse. Mennesker med gravitasjonspunkt på nivå tre er ekstremt krenkbare som et resultat av barndom med mange krenkelser. Korrupsjon finnes i alle ledd av samfunnet, og det er "den sterkestes rett" som gjelder.

Gud er svært nær, kravstor og svært hevngjerrig. Mentaliteten kjennetegnes ved å være svært egosentrisk, autoritetstro og fullstendig avhengig av profesjonell ledelse for kollektiv mental utvikling. Dessverre er profesjonell ledelse i disse landene nær utopisk i vestlig betydning av ordet, noe intervensjon i Irak og Libya tydelig har vist. Det gikk fra grusomt til verre. 

Autoritet oppnås ved brutalitet. Den som brøler høyest er sterkest, i motsetning til vestlig kultur, hvor vi anser dem som henfaller til brøling som svake og uten kontroll. Man kan bare spekulere i hva disse brutale lederne tenker om vestlige lederes lavmælte form. Det er nærliggende å anta at de opplever det som svakt og latterlig.

Islamske land er i særstilling fordi troen i sin mytiske, absolutte form fungerer som en garanti mot avansement i mental verdiutvikling.  I en slik mentalitet er man i praksis alltid under psykologisk press, samtidig som man tviholder på troen på belønning i etterlivet. I en kultur der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. 

Demokrati kan ikke få rotfeste i dette kulturelle klimaet.   

 

Vestlig livsanskuelse



Vi kan anta at det norske samfunnet har sitt normative gravitasjonspunkt et sted rundt nivå seks. Terje Tvedt har beskrevet dette nivået inngående og bruker begrepet "den narsissistiske kosmopolitt".  Nordmenn er opptatt av verden på bakgrunn av universalismens innflytelse. Men vi ser ikke noe annet enn en kopi av oss selv eller noe som raskt vil ønske å bli en kopi av oss selv når vi betrakter andre kulturer. 
Barndommen har en egen verdi, den er lang og strengt monitorert, og fravær av fysisk og psykisk vold er en forutsetning for å beholde omsorgsrett over egne barn.  Barn er ikke foreldrenes eiendom, men har individuelle rettigheter.  Barndommen er lang og det er både ulovlig og utenkelig å gifte bort barn.

Wilber beskriver nivået som konvensjonelt, rasjonelt, men etnosentrisk. Menneskene er forståelsesfulle og tolerante overfor det meste, men de aksepterer ikke rangering og alt som har stanken av hierarkiske strukturer.  I utgangspunktet skal alle perspektiver forstås og respekteres som likeverdige, men i denne kulturen aksepteres ikke perspektiver som mener noe bestemt eller sier at noe er bedre enn noe annet, og på den måten er det omtrent like ekskluderende som populistene det avskyr. Relativismen medfører at alt er like riktig eller like galt, nyansene forsvinner. Ingenting betyr noe mer enn noe annet. Det er derfor vi får de latterlige debattene om "farlige, hvite menn" hver gang en innvandrer begår et alvorlig overgrep.

Empatien er definitivt til stede, men i likhet med barnet som finner det vanskelig å bruke krabbing når det har lært seg å gå, klarer ikke mennesket med postmoderne verdisyn umiddelbart å gjenkjenne og empatisk anerkjenne mennesker på lavere stadier, med mindre de er verdig trengende.  Det postmoderne mennesket har i stor grad slått seg intellektuelt konkurs i all sin forståelsesfulle impotens. Alt som lukter av faktabasert empiri er populisme, for sannheter er diskriminerende. Vi som tilbringer tid på fb-debatter ser det daglig: De verdimessig postmoderne tror de har utrettet noe dersom alle har fått sagt litt om hva de føler, de krever at det ikke finnes noen sannhet, men hevder selv at de har sannheten. Det hele er paradoksalt og selvmotsigende. Hypersensitiviteten mot å påføre andre mennesker verdier er påfallende.

 

Mind the gap!



Det er gapet mellom nivå tre og nivå seks i eksistensiell utvikling som utgjør utfordringen i utarbeidelse av integreringspolitikk og internasjonal politikk. Vestlig etnosentrisitet gjør at vi antar at vår livsanskuelse er den beste for alle. Vi setter vår lit til menneskerettigheter og Genevekonvensjonen uten tanke for at det beste for mennesker, uansett hvor de befinner seg, er å bli møtt på det nivået de faktisk befinner seg. Vi forstår rett og slett ikke hva mennesker trenger, men tillegger dem behov utfra egne verdier.  

Psykologisk sett er det vanvidd å intervenere militært i regioner med en livsanskuelse omkring nivå tre på Graves skala. Det finnes ikke forutsetning for demokratiske prosesser på dette nivået. Enhver intervensjon med påfølgende tilbaketrekning vil medføre en forutsigbar maktovertakelse av den fysisk sterkeste makt. Den vil i hvert tilfelle være empatiløs, ha høy voldsberedskap, være egosentrisk og korrupt. 

Vi kan se en parallell her hjemme. Integrering av migranter fra islamske land viser seg svært vanskelig. Det postmoderne mennesket har for lengst forlatt enhver gud og fnyser foraktfullt av kristendommen, samtidig som det utviser en overdreven respekt for islamsk skamkultur. 40% av norske muslimer går i moskeen. Vi må ta inn over oss at både OIC  , IslamNet og andre har påvirkning på moskemiljøene. Radikaliserte muslimer reiser fra norske moskeer for å bli IS-krigere. Dette skjer. Dette er nivå tre, de berettigede, de krenkbare. 

Selvsagt er ikke alle muslimer tilhengere av massedrap i Allahs navn. Det er eksempelvis stor forskjell på å ha bakgrunn fra Iran, der en stor andel av befolkningen har gravitasjonspunkt omkring nivå fem, og å ha bakgrunn fra Pakistan eller Somalia, der det normative gravitasjonspunktet er tre. Og jeg gjentar:  Bare unntaksvis modnes vi mer enn det som er det gjennomsnittlige modenhetsnivået i kulturen vi er en del av. 

Det finnes grupperinger i Norge, og Vesten forøvrig, som også befinner seg på nivå tre på Graves skala, det er ikke et nivå som er forbeholdt U-land. Men andelen av befolkningen som har en selvsentrert livsanskuelse, uten empati, er langt lavere enn hva den er i ikke-vestlige land. Eksempelvis klarer alvorlig psykisk syke sjeldent å ta andre perspektiver enn sitt eget. Personlighetsforstyrrelser og autismespekterforstyrrelser vil også gi manglende evne til vi-perspektiv, og primært ha et jeg-perspektiv i verdiforståelsen av verden. Som tidligere nevnt vil også barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne.  Breivik er selvskreven, det samme er mennesker som begår seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger.  

Enhver person med livsanskuelse på et så lavt nivå vil ha manglende evne til å ta andres perspektiv, og vil også kjennetegnes av det som kalles narsissistisk sårbarhet. De har sterkt behov for å bli sett, har en opplevd berettigelse til å oppføre seg hvordan de vil, stille krav og fritt kritisere andre, men er samtidig ekstremt sårbare for kritikk selv. De er oftest mistenksomme og feiltolker nøytrale utsagn som angrep. De er avhengige av strenge rammer og forutsigbarhet. Det er eksempelvis ikke uten grunn at mange tidligere rusmisbrukere "ser lyset".  Det er et steg opp fra umoral, frykt og mistillit og over i et nivå av rigid rett-og-galt-tenkning.

Vi må godta at de konforme stadiene i mentalitetsutvikling bør være førende i integrering, slik de må være førende ved all intervensjon i andre kulturer. Vi har selv forlatt de mest konforme stadiene til fordel for det postkonvensjonelle.  Vår gud tørkes knapt støv av ved konfirmasjoner og julefeiringer, han er fjern, slapp og snill i den grad han ennå eksisterer. De stadige sammenlikningene mellom kristendom og islam har lite for seg. Rasjonell kristendom er verdenssentrert. Til og med Vatikanet har innrømmet at frelse kan finnes i andre religioner og at kondomer kan brukes fordi beskyttelse mot HIV er viktigere enn prevensjonsforbud. Jesus er en vismann mer enn han er en forlengelse av gud. Utviklingen fra etnosentrisme til verdenssyn i vestlig religion er gjennomført.  Folk holdes derimot nede av egosentrisk, etnosentrisk, mytisk religion. Nivå tre er jihad. Ikke i den innsnevrede betydningen "hellig krig", men i ordets egentlige betydning; å gjøre sitt ytterste for å forsvare islam, med våpen ved behov.

Men å glemme funksjonen av en religion med en tilstedeværende, rettferdig gud og regler som er strenge, er å drive hasardspill med vår egen kultur. For å ta i mot tusenvis av mennesker med verdiforankring i selvsentrerthet er god, tydelig ledelse avgjørende.  Vi skal ikke kimse av moral og forveksle det med moralisme. Man må erfare moral for å oppleve mentalitetsutvikling fra lavere nivåer. Slik vi "integrerer" innvandrere i dag forventer vi at fryktbaserte kulturer skal beherske vår tillitskultur. Det er rett og slett ikke gjennomførbart.

På samme måte må vi tenke annerledes om bistand. Vi kan ikke fortsette å subsidiere korrupsjon slik vi i praksis gjør i dag, helt uten tanke for at andre mennesker har helt andre behov enn oss selv. Vi må anerkjenne hvor sterke de ledende kreftene i disse kulturene er og hvor kraftig de må imøtegåes.  
Dersom det er vanskelig å fatte det enorme gapet det er mellom fryktkulturer og tillitskulturer, så se for deg gjennomføring av en fredelig demonstrasjon. Det er faktisk ikke gjennomførbart i kulturer under nivå fem.  Kan pakistanske kvinner gå i demonstrasjonstog? Kan saudiarabiske kvinner kaste hijaben og demonstrere? Kan homofile i Iran demonstrere for sine rettigheter? Svaret gir seg selv.


Terror


Vi var bare minutter inni det nye året før terroren rammet Europa igjen. Talløse ganger har terror blitt forsøkt bortforklart som noe som ikke har med islam å gjøre. Gang på gang har det vist seg at det ikke er de fattige, lavt utdannede som begår terrorhandlinger. Dersom man separerer forståelsene for kognitiv intelligens og verdisyn er det enklere å forstå noen av de psykologiske mekanismene bak terror. Terror kan utføres av intelligente mennesker, det er verdiene deres som befinner seg på et lavt utviklingsnivå.

Når vestlige ledere møter fryktkulturer er det på verst tenkelig måte, fordi de forutsetter at det ligger samme ønsker og tankesett bak frykt og tillit. Å hoppe over flere nivåer i mental utvikling har som resultat at menneskene blir enda mer fryktsomme og vil tviholde intenst på verdiene på nivået de kulturelt sett graviterer mot. Terror er en verdihandling, en egosentrisk, etnosentrisk handling med begrunnelse i mytisk verdiforståelse. Den har alt med islam å gjøre, den er lydig jihad. 


 

Litteratur:

Beck, Don & Cowan (1996): Spiral Dynamics : Mastering Values, Leadership, and Change
Wilber, Ken (2001): A Theory of Everything: An Integral Vision for Business, Politics, Science and Spirituality 
Tvedt, Terje (2016): Norske tenkemåter
Brandtzæg, Smith og Torsteinson (2011): Mikroseparasjoner (tilknytning og behandling)

 

 

Politikk er ikke alltid et valg mellom snilt og slemt, det er oftere et valg mellom ille og verre

Året må ha vært 1989. Mens broren min og jeg så på Sky TV og Pat Sharp via parabol, satt pappa ved spisestuebordet hver kveld etter jobb. Han var dypt konsentrert. Det var han ofte og er han stadig, men disse høstdagene i '89 var han ikke opptatt med å bygge hverken båt, motor eller modellfly, han satt der, helt stille, ulikt til han å være. Inntil en kveld, da han reiste seg og frustrert ropte "Nei, nei, nei! Julie, kom og se!"  Hele byen var i brann. Alt kollapset, et helt samfunn gikk til grunne på den svart-hvite skjermen. Pappa hadde bygget en by fra grunnen av i Simcity, og til tross for utvikling og vekst hadde altså byen ikke sterke nok ressurser knyttet til brann- og redningsetat eller til politimyndigheter, slik at kollapsen var et faktum da katastrofen rammet byen. 
Å bygge fungerende samfunn er selvsagt langt vanskeligere i den virkelige verden enn det er i Simcity.

 
Tjomlid-effekten


Den siste uken har det vært mye rabalder rundt bloggposten Rolness-effekten. Kort oppsummert; Gunnar Tjomlid forklarer med utvalgte grafer og statistisk analyse hvordan Norge blir et stadig tryggere land, og konkluderer med at Kjetil Rolness og co står bak økningen av hatkriminalitet.  
Det er noe naivt og navlebeskuende i troen på at samfunnet bæres av gode intensjoner og fordømmelse av nordmenns dårlige holdninger. Det er noe absurd ved å forklare kriminalitet begått av innvandrere med deres sosioøkonomiske forhold her til lands, mens man samtidig bruker ukultur og holdninger for å forklare nordmenns kriminalitet. 

Gunnar Tjomlid glemmer at en forutsetning for et fungerende demokrati hviler på individene som utgjør samfunnet. Den kollektive forståelsesrammen for omsorgsutøvelse er den beste indikatoren på et samfunns fungering. Det er egentlig enkelt. Psykologisk sett spiller de første tre leveårene en stor rolle for utvikling av voksen personlighet. Det er derfor det er så viktig å se på ulike kulturers behandling av barn for å forstå adferd. 

Liberalisme, enkeltmenneskets frihetsrettigheter i velferdsstaten, handler ikke om å gi ethvert individ frihet. Det handler om å gjøre individene i stand til å forvalte disse frihetsrettighetene. 


Svært mange politikere og samfunnsdebattanter glemmer denne vesentlige forutsetningen som ligger til grunn for at vestlige samfunn er tryggest. Å gjøre folk i stand til å forvalte sin egen frihet forutsetter at de vokser opp i trygge rammer fra de er små. Det forutsetter at majoriteten av populasjonen oppdrar barna sine med kjærlighet og med fravær av vold.

Ønsket om å tilby flyktninger en trygg havn er ektefølt og godt, men det er vesentlig å forstå at trygghet og tillit er subjektive følelser. Utrygghet og oppvekst i vold er medbragte størrelser hos en stor andel av flyktninger og andre innvandrere fra patriarkalske samfunn. Jo større antall utrygge individer, jo mer utrygt blir samfunnet.

Aksept for å utsettes for vold sier mye om hvor alminneliggjort voldsbruk er for å disiplinere kvinner og barn.




Det er forvridd å gjøre etnisitet til en faktor. Dette har ikke med etnisitet å gjøre, det har å gjøre med samfunns kollektive omsorgsutøvelse. Muslimske land er i særstilling. Kombinasjonen av vold mot og indoktrinering av barn skaper en stor andel utrygge voksne individer, derav en stor andel kriminelle i den voksne populasjonen. Det vil si; kriminelle etter våre rettsprinsipper. I henhold til Sharia er de velfungerende. Men tallenes tale er klar; blant dømte for familievold i Oslo er 9 av 10 innvandrere med bakgrunn fra Afrika eller Asia. Ser man overordnet på toleranse i demokratiske land kontra toleranse i store deler av Afrika og Asia, blir bildet enda tydeligere. 


Mikroperspektiver 


Det er viktig å evne å veksle mellom mikro- og makroperspektiver, på samme måte som det er viktig å vurdere endringer både i et korttids- og et langtidsperspektiv dersom man skal forstå politikk. Dersom vi ser noen glimt av verden med mikroperspektiv, kan vi av millioner av historier velge noen få. Men det går an å lære av dem, det går an å veie alvorsgrad og viktighet av ulike historier opp mot hverandre.

«I raised my daughter with love, you taught your son to hate.» Ordene er uttalt av moren til den 13 år gamle, sovende, israelske jenta som ble hugget til døde med kniv sist uke, i sin egen seng,  av en 17 år gammel palestinsk gutt. Guttens familie feires og belønnes for drapet av den palestinske ledelsen. Palestina fikk i fjor 630 millioner norske kroner i bistand

Suzanne Aabel beskriver hvordan jødiske barn på ferieleir må ha politibeskyttelse. I Norge. Ikke i mellomkrigstiden, men i Norge i dag, sommeren 2016.

Jenter utsettes for gruppevoldtekter og annen seksuell trakassering av grupper av enslige mindreårige flyktninger både i Norge og Sverige.

En muslimsk kvinne i Oslo fortviler over at hun ikke kan bli skilt fra sin ektemann, til tross for at hun ikke er gift i henhold til norsk lov. Hun er fullstendig fri. Men voldsmakten til patriarkatet er så innprentet i henne at hun er låst til Sharia i sitt eget hode.

I Afghanistan har Taliban pålagt en rekke sosiale, kulturelle og økonomiske restriksjoner på befolkningen siden de inntok Kabul i 1996. Med få unntak er kvinner forbudt å arbeide utenfor hjemmet, og må bære burka på gaten. Jenter er utestengt fra skoler og universiteter. I løpet av noen måneder mistet den urbane afghanske kvinnen de frihetene hun hadde. Afghanske kvinner i 2016 er så undertrykket at det er så og si umulig for dem å ta seg alene til Europa. Det er ikke tilfeldig at det er en overvekt av menn som søker asyl.

Vesten pumper millioner inn i korrupt, voldelig, organisert smugling av flyktninger, og videre milliarder inn i migrantenes liv i Europa. 

Gunnar Tjomlid vil snakke om stigmatisering og krenkelser av ord og tegninger. Han hevder det er trist at jeg ikke vil snakke om de underliggende problemet jeg selv har (implisitt er mine holdninger rimelig forkastelige), i stedet for å snakke om innvandreres misbruk av kvinner.







Makroperspektiver


Leger uten grenser inntok en politisk rolle da de tidligere i sommer gikk ut og nektet å ta imot offentlige midler fra europeiske land. Begrunnelsen var at folk lider fordi Europa avviser dem. Det er en absurd påstand. De lider fordi de kommer fra dysfunksjonelle samfunn. Det er opphavslandene som er problemet, som eier problemet og som er rett adressat. Leger uten grensers utspill må forstås som det det i realiteten er; frivillige som fortviler over å sende pasienter tilbake til et system som ikke fungerer.

Vestlig bistandspolitikk fokuserer på helse og utdanning. Vi vil hjelpe, men glemmer det vesentlige; å gjøre folk i stand til å forvalte frihetene de gis. Resultatet er en befolkningseksplosjon, knapphet på ressurser og folkevandringer. 


"Violence in the developing world is like grief in the developed world
?it?s everywhere, but we just don?t see it."    Gary Haugen


Det er hverdagsvolden som er den største trusselen mot utvikling og demokrati.  Det er oppvekst i vold som opprettholder fattigdom og patriarkalske strukturer. Voldsutsatte barn blir farlige voksne. Samfunnene preges av vold mot de svakeste, korrupsjon, politisk uro og krig. Hvor klansamfunnet stopper og islam begynner er ikke godt å si. Det som er åpenbart er at islam bidrar til å opprettholde patriarkalske strukturer og motarbeider individets mulighet for refleksjon og medbestemmelse i eget liv. Troen blir et effektivt kontrollorgan. Vi ser det i innvandrerpopulasjonen og vi ser det i muslimske land.

Vestlige land kan i etterpåklokskapens ånd vurdere hvorvidt det var riktig å gå til krig i Irak og i Libya. Det spiller ikke så stor rolle, for læringen må ligge i etterdønningene av krigene. Å etterlate makttomrom er farlig. Å snakke om å skape demokrati i dysfunksjonelle stater er meningsløst. Det finnes enkelt sagt ikke et stort nok antall trygge individer til å forvalte demokratiske rettigheter i disse landene. De eier ikke forutsetningene for å forvalte frihet, og dermed blir det slik det er i alle kriminelle kulturer og subkulturer: Den sterkeste fysiske makten blir ledende.

Vi kan heller ikke fortsette å tro at det er riktig bruk av bistandmidler å grave brønner, gi helsetilbud, åpne skoler og bekjempe fattigdom dersom vi ikke samtidig bruker midler på å opprette fungerende rettssystemer. Det hjelper lite med tilgang på vann hvis du risikerer å bli drept på vei til brønnen. Det hjelper lite med skoler dersom du risikerer å bli voldtatt på skoleveien. Mindre enn 1% av all bistand går til opprettelse av fungerende rettssystemer. Det er en fatal systemsvikt å utelukkende fokusere på helse og utdanning. Kraftig fall i barnedødelighet er en hyggelig nyhet på kort sikt, men på lang sikt er det katastrofalt for samfunnet. Systemsvikten bidrar til opprettholdelse av fattigdom og vold, og, enda verre; systemsvikten fører til en enorm befolkningsvekst, økt lidelse og økt migrasjon. Dette er forutsigbar politikk.

Ikke en gang om Norge tok i mot en million flyktninger per år ville det hjelpe. Befolkningsøkningen i Afrika og Asia går så raskt at migrasjon er en dråpe i havet av verdens lidende befolkning. Det handler ikke om å unne andre mindre enn vi unner oss selv, det handler om å hjelpe dem til å bli i stand til å bygge egne liv uten lidelse, fattigdom og ressursmangel. Det ideelle for både vår og deres framtid er en omlegging av innvandringspolitikken og en kraftig korrigering av bistandspolitikken.


Følelsesstyrt politikk med fatale konsekvenser

Jeg har en amerikansk venn som sier at "justice and politics is like oil and water".  Det er ikke kunnskap som er avgjørende for å gjøre politisk karriere, det er evnen til å spille på følelser som er avgjørende. Og dermed blir politikken kortsiktig og blodig urettferdig.

Hvis vi sammenlikner voldtekter og tegninger er det helt åpenbart hva som er farligst. Hvis vi sammenlikner utsagn med vold, er det tilsvarende åpenbart hva som er farligst.  Satiren er nødvendig for å minne om denne forskjellen og for å påpeke det latterlige i å vekte frykt for å bli lei seg like tungt som voldtekt. Voldtekter og vold er det ingen ting latterlig ved.

Det er fint å føle medfølelse og å ha empati, men ikke uten en bevissthet om hvem du gir den til. Folk lider ikke fordi Europa avviser dem. Folk lider på grunn av total systemsvikt i landene de kommer fra.  Demokrati handler om omsorg. Det handler om å gjøre mennesker i stand til å forvalte frihetsrettigheter før de gis disse rettighetene.  Demokrati handler om å verne om vår egen rettssikkerhet og våre egne grenser. Og gi hjelp der hjelpen nytter, der den kan bidra til å bedre menneskers liv. Voldsutsatte kvinner er i større behov av beskyttelse enn bloggere som blir lei seg av satiretegninger.  Ekte medfølelse forutsetter nok ressurser til politi-, forsvars- og rettsforvaltning, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Uten fungerende rettssystemer kollapser ethvert samfunn, ikke bare i svart-hvitt på en skjerm i 1989, men i den virkelige verden også.


 

Når loven virker mot sin hensikt

Tenk et øyeblikk på hva du er aller mest redd skal skje i livet ditt. Hva er det du er mest redd for å miste? De aller fleste av oss vil tenke at "hva" er uvesentlig, det burde vært byttet ut med "hvem". For som sosiale skapninger er det tilknytningen til andre som er essensielt for å leve fullverdige menneskeliv. Det er tap av tilknytning som er det verste som kan skje oss. Døden er det største tapet, det er den ugjenkallelige avslutningen av en tilknytning. Men det er vondt å miste familiemedlemmer, venner og tilhørighet generelt på andre måter også. Avvisning, det å være uønsket, er noe de fleste av oss frykter.  Det etterlater en følelse av å mangle verdi, av å ikke være god nok. Avvisningens psykologi er preget av skam, sorg og utenforskap.

Denne uken kom Amnestys rapport «The human cost of «crushing» the market», som dokumenterer virkeligheten for sexarbeidere i Norge og avdekker omfattende menneskerettighetsbrudd. 

I politisk debatt mangler det ofte en bevissthet om hva henholdsvis kriminalisering og legalisering innebærer. 
Når noe er legalisert er det innenfor loven. Det er anerkjent som akseptert adferd, verken mer eller mindre. I politisk debatt omtales ofte legalisering som en oppmuntring til adferd. Det er en feiltolkning. Det meste vi foretar oss i livene våre er legalisert. Det er verken oppmuntret til eller fordømt, det er livsførsel innenfor et rammeverk av plikter og ytelser, av reguleringer som er ment å trygge oss. Det er for eksempel innenfor loven å drikke alkohol og å røyke, fordi folk skal ha rett til å ta valget selv. Det betyr ikke at det er fritt fram over alt eller til en hver tid, tvert i mot er tilgangen kraftig avgiftsbelagt og regulert. Men det er innenfor loven, det er legalisert. 

Når noe er kriminelt så er det utenfor loven, det kan straffes. Straff innebærer avvisning. Den ultimate straffen er døden, en beskjed fra dømmende myndighet om at det du har gjort er så ille at du aldri skal være knyttet til noen igjen, du er for dårlig til å ta del i noen form for fellesskap. I Norge har ingen blitt henrettet ved dom siden 1948, og loven i dag sier at retten til liv er ufravikelig. Strafferammene indikerer hva samfunnet mener er rimelig straff for ulike avvik fra loven. Og straff er avvisning og påføring av skam. I tidligere tider ble du dratt gjennom gatene og brutalt slengt utenfor byporten uten mulighet til å komme inn til fellesskapet igjen. I dag bruker vi fengsler. Mange mener at fengselsopphold i Norge er som hotellopphold å regne. Sammenliknet med andre lands fengsler er det helt riktig, men samtidig er avvisningen fra samfunnet helt reell. Og frykten for å fengsles er like reell i Norge som i andre land.

Trusselen om straff funker på de fleste, men det er alltid noen den ikke funker på. For disse menneskene, være seg prostituerte, de som kjøper sex av dem, eller narkomane, så fører kriminalisering til at de lever livene sine utenfor samfunnet, for det som er kriminelt skal ikke røres av staten. De som fortsetter å leve kriminelle liv lever jo likevel, men de lever i en underverden, en subkultur der politiet ikke er velkommen.

Æreskultur og kriminelle subkulturer har sterke fellestrekk. Trusselen om straff og mangelen på regulering gjør at det i begge tilfeller er den sterkestes fysiske og psykiske makt som gjelder. 

Når kriminaliseringstilhengere klamrer seg som hardest til forestillingen om at "ingen skal ha rett til å kjøpe et annet menneskes kropp", så sender de i virkeligheten en haug med mennesker ned i en underverden. "Godheten" resulterer i at prostituerte og narkomane overgis til gatas sterkeste makt og fratas alle rettighetene som legalisert livsførsel ville gitt dem. For ikke å snakke om å ta fra dem retten til å bestemme over egen kropp. Et tilsvarende anarki finnes innad i muslimske miljøer. Æresrelatert diskriminering, trusler og vold er virkeligheten for barn, ungdom og kvinner i tusentall i Vesten i dag. Og det pågår i det stille under dekke av loven om religionsfrihet. 

Når lover og forbud virker mot de svakeste i stedet for å beskytte dem må noe gjøres. Det er ikke et moderne, opplyst demokrati verdig å kriminalisere sexkjøp eller narkotika når vi med all tydelighet ser konsekvensene av kriminalisering. Det er ikke slik at det blir en oppblomstring av prostituerte og narkomane dersom en legalisering kommer på plass. Tvert i mot er en legalisering en forutsetning for i det hele tatt å ha en reell politikk.

På samme måte er det naivt å etterkomme en rekke krav som stilles til storsamfunnet under dekke av religionsfrihet. Det må være statens oppgave å støtte de svakeste, de som lider under æreskulturen. I dette ligger en forutsetning om tydelighet om norske lover og verdier. Hijab har ingenting i det offentlige rom å gjøre. Det er ikke de som har valgt den som trenger støtte til å bære den, det er de som er påtvunget undertrykkende plagg som trenger støtte til å komme ut av tvangen.  Segrererte skoleklasser i svømmeundervisning, fritak fra religionsundervisning og fritak fra deltakelse på leirskoleopphold er feilslått politikk. Et moderne samfunn må møte patriarkalske interesser med tydelighet og krav, ikke med unnfallenhet og utstøting av de svakeste; de som ønsker å delta i det norske fellesskapet. Vi må støtte de svakeste, de som lever med trusler om utstøtelse og fordømmelse.

Den største trusselen mot menneskerettigheter er når det går inflasjon i dem.  Alt blir gjort til et spørsmål om rettigheter.  Problemet er at visjonær politikk ikke er forankret i virkeligheten. Selv om vi ønsker at ingen skulle trenge å være prostituerte eller narkomane, så vil det alltid være noen som er nettopp det. Selv om vi ønsker å respektere fremmede kulturers religionsutøvelse, kan vi ikke se bort fra alle de som lider under patriarkalske æresforestillinger. 

Med dagens politikk støttes visjoner og moral mens de svakeste avvises.
Tenk deg om igjen. Hva er du reddest for å miste?

Terror, tro og tåke

"When men make a mistake, they invade somewhere they should not have, due to male desires blinding their reason.
When women make a mistake, they invite someone they should not have, due to female desires blinding their reason."    

                  
                                                                                                                                                                                           -Steve Sailer


Gjennom livet har jeg møtt mange kvinner som har levd i voldelige forhold. Jeg har hørt   beskrivelser av voldsepisoder, men oftere har jeg hørt historier om et ønske om å endre voldsutøveren, å vise at det er mulig å være den "ene" som klarte å få voldsutøveren til å slutte å slå. Og det er historier om hvor fantastisk det var mellom slagene, en intensitet i voldsmannens ønske om å være sammen med kvinnen, hans uttrykte behov for henne. Det er unnskyldninger og bagatelliseringer (han hadde hatt en vanskelig barndom, han hadde en far som var alkoholiker...), og så å si bestandig er det en beskrivelse av å tidlig ha merket at noe var galt, men likevel valgt å fortsette, begrunnet i oppmerksomheten de gode dagene og håpet om at volden skulle ta slutt. Historiene forteller også om hemmelighold, og om fornektelser når bekymringer fra omgivelsene har blitt uttalt. Ingen skulle vite, det var viktig å holde fasaden oppe. Vet du hva som er fellestrekket for de voldsutøvende mennene? De fortsatte å slå til tross for alle kvinnenes forsøk på dialog, tilpasning og underkastelse. 


Å observere reaksjonene på hendelsene i Brussel sist uke er forbausende likt som å være hensatt til et samtalerom med en voldsutsatt kvinne. Europa er en kvinne. Hun er ikke bare Angela Merkel, hun er også ansvarlige politikere og journalister her i Norge. Europa sier at det ikke skjer så ofte, faktisk skjer det ganske sjeldent, og for det meste er alt fint, og vi må bare ta det med ro og gå tilbake til dagliglivet. Det var bare bittelitt. Sjansen for at det skjer igjen er jo der, men for at akkurat du skal bli truffet, nei, det er utrolig lite sannsynlig. Islam? Nei, ikke diskuter muslimer når Europa utsettes for terror, det er diskriminerende og en forsvinnende liten, helt mikroskopisk andel muslimer er terrorister, og muslimene er også utsatt for terror.


Bortforklaringer har etter hvert blitt en nærværende del av den europeiske, og også den norske hverdagen. Vi kan kalle det tåkelegging, bakgrunnsinformasjon eller trøst, men uansett hva vi kaller disse feminine kvalitetene som skal glatte over virkeligheten, kan jo ikke virkeligheten forandre seg. Den kan sees gjennom ulike filtre, men hendelser forblir hendelser uansett.


Ethvert fornuftig menneske klarer å se at der ekstreme ideologier får rotfeste, det være seg nazisme, fascisme, kommunisme eller islamisme, der innskrenkes personlig frihet.

Det burde være utgangspunkt for enhver debatt, men er det ikke. Det er de deduktive argumentene som er utgangspunktet for debatt, fordi argumentasjonsrekker virker overbevisende og det er viktig å appellere til flest mulig. Men deduktive argumenter fungerer ikke alltid til opplysning, like ofte fungerer de som tåkelegging. De fører til irrasjonelle handlinger. Hvis vi tar utgangspunkt i hva sunn fornuft er, så er det å la det du tror samsvare med bevis på virkeligheten, slik at du foretar rasjonelle handlinger. Hvis du tvinger virkeligheten å samsvare med det du tror, vil du gjøre irrasjonelle handlinger. Du kan utlede ting basert på tro, på oppfatninger, men du har et problem. 


Hvis vi  ser på motsetningene mellom innvandringskritikere og innvandringsforkjempere, utkrystalliserer det seg en tydelighet i ulikheten i argumentasjonsrekkene. Det er stor forskjell på å ta utgangspunkt i hendelser og kritikk og å ta utgangspunkt i identitet og angrep. 
Tar man utgangspunkt i hendelser, vil det framstå tydelig at det  kun er få muslimer som er terrorrister, men  terrorristene er muslimer. Det blir åpenbart at de benytter islamske parallellsamfunn til å gjemme seg i. Når islamske terrorrister dukker opp igjen og igjen, tyder det på at det må være en viss sympati eller forståelse for deres ideer og samtidig en motvilje mot det samfunnet de bor i og dets representanter. Å kritisere islam og kritisere politisk integreringspraksis er logisk. Det er registrerbart at mange innvandrere fra Midtøsten og Nordafrika ikke ønsker å bli en del av samfunnet, til tross for at samfunnet underholder dem økonomisk.




Tar man utgangspunkt i at en slik kritikk er angrep mot alle muslimer, er det irrasjonelt; argumentene baserer seg på en forforståelse av muslimene som ofre og kritikerne som angripere. Å ha som utgangspunkt at muslimer er ofre for angrep er en gjenganger i norsk politikk, journalistikk og samfunnsdebatt.  Resultatet viser seg i forsvarsretorikk, rasismestempling og innskrenking av ytringsfriheten. Det viser seg også i unngåelsesstrategi og direkte tåkelegging, alt i hensikt å utviske åpenbare ulikheter og negative sider ved fremmed kultur.

 

Statistikk og effekter av tåkelegging 


De aller fleste som følger innvandringsdebatten vil huske Voldtekt i den globale byen, som konkluderte med at "voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller".  Kjetil Rolness poengterte det åpenbare i rapporten i sin kronikk; Innvandrere fra Midtøsten, Afrika og Asia var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter.  Både blogger Gunnar Tjomlid, og Marianne Sætre, som sto bak rapporten, brukte tid og krefter på å forklare alle årsakene til at tallenes tale likevel ikke ga noe klart bilde av noe som helst. Men det gjør de jo. Tjomlids og Sætres forforståelse er at muslimene er ofre for tilbakevendende stigmatisering og angrep.


Grovmaterialet er helt tydelig. Det som har hendt har hendt. At årsakene til dels forklares med sosioøkonomi og kjønn endrer ikke på det faktum at Midtøsten, Afrika og Asia er overrepresentert på voldtektsstatistikkene. Det bør være et varsku at det er nettopp denne gruppen vi oftest gir asyl; unge, muslimske menn uten utdanning og økonomiske midler.


SSB bidrar til mer tåke.

"Blant enslige mindreårige flyktninger i alderen 18?29 år var tre av fire i arbeid eller utdanning i 2014. Andelen er større blant unge fra Afghanistan som ble bosatt i 2009 og 2010. Etter fire år ligger disse på nivå med den jevnaldrende befolkningen"

Aktivitetsstatus pr. 4. kvartal 2014. Befolkningen generelt og personer bosatt som enslige mindreårige flyktninger, 18-29 år etter kjønn


Det høres unektelig fantastisk ut. Tenk at så mange enslige mindreårige er helt på nivå med den jevnaldrende befolkningen! Ikke rart saken ble delt på facebook med smilefjes og utropet "De blir integrert!"


Hva innebærer "arbeid", "introduksjonsprogram" og "utdanning"?


"Sysselsatte er personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken (tredje uke i november), samt personer som har et slikt arbeid, men som var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l."
En time?  Ja, en time i uka er altså det samme som å være sysselsatt. Det er forøvrig gjeldende for all sysselsettingsstatistikk.
"Introduksjonsprogrammet varer inntil to år med mulighet til ett års behovsprøvd forlengelse, og er et kvalifiseringsløp for en definert gruppe nyankomne innvandrere forutsatt at det foreligger behov for «grunnleggende kvalifisering». At nær en av fire faktisk ikke gjennomfører introduksjonsprogrammet, som er en plikt, nevnes ikke. Over 70% av innvandrere fra Afghanistan har ingen utdanning eller utdanning tilsvarendre grunnskolenivå.

Hvordan kan SSB da konkludere med at 90% av de enslige mindreårige afghanere er på nivå med den jevnaldrende befolkningen etter fire års oppholdstid? Jo, fordi de ikke spesifiserer hva slags utdanning det dreier seg om, de sidestiller all utdanning, være seg grunnskole, videregående- eller høyere utdanning, og de opplyser ikke om at kvalifiseringsprogrammet er et krav, som også har inntil tre års varighet. Snedig.


Igjen glattes forskjellene over. Statistikken forteller i virkeligheten veldig lite, men presenteres som om integreringen går som smurt. 
Det vet vi at den ikke gjør. Det finnes grupper som integreres langt dårligere enn andre og som også etter lang botid aldri kommer i nærheten av sysselsettingsprosenten for innvandrere forøvrig, som også ligger under under den norske befolkningens arbeidsdeltakelse. Det er ingen overraskelse at det igjen er de samme verdensområdene som er representert, med Somalia, Eritrea, Pakistan og Irak som de minst deltakende i arbeidslivet.
Fruktbarheten i disse gruppene er til gjengjeld svært høy (se s.32). Vi som arbeider med barn og familier ser daglig det ingen snakker om: De som sliter mest med å gi barna sine gode nok omsorgsvilkår er samtidig de aller mest fruktbare. Det gjelder innvandrere så vel som norske familier. 

Holdningene blant mange av disse innvandrerne har svært lite i demokratiet å gjøre. Likevel fortsetter staten med massive økonomiske overføringer til trossamfunnene. Da over 100 norske muslimer hyllet Mumtaz Qadri, som drepte guvernør Salman Taseer, som forsøkte å bli kvitt dødsstraffen for blasfemi i Pakistan, var imamen fra en av Norges største moskeer på plass og holdt appell. I Norge, i år, med åpenlys forakt for verdiene i samfunnet han lever i. 

 

Man skulle tro at sosialistene ville kjempe for de svakes rettigheter snarere enn å glatte over når kvinner, barn og homofile i realiteten tilkjennes lavere verdi i minoritetsmiljøene, når ekstremisme utspiller seg i gatene. Men forsvaret av islam belønnes med stemmer i valgurnene, så da er det kanskje greit? 


Frykt for stigmatisering gir mer stigmatisering

Selvsagt koster det. Det er jo ikke slikt velferdsstaten i utgangspunktet var tenkt å håndtere. Det koster vanvittig mye i rene økonomiske overføringer, og det er åpenbart at velferden i Norge har en magnetisk effekt på migrantene.  Slik sosiale stønader, botilskudd og kontantstøtte gis i dag, fungerer som et direkte incentiv for å produsere store barneflokker og ikke delta i arbeidslivet, samtidig som stønadene er større i Oslo enn i landet for øvrig, og dermed bidrar til utviklingen av parallelle samfunn.

Det koster ideologisk også. Offentlig tåkelegging har til hensikt å forhindre stigmatisering av sårbare grupper, å forhindre stereotypier. 
Helt grunnleggende er det ingenting i veien med stereotypier, vi bruker dem hele tiden. Vi vet at katter mjauer, at kvinner er lavere enn menn, at stoler er til å sitte på og at epler kan spises. Samtidig vet vi at det finnes katter som ikke kan mjaue, at noen kvinner er mye høyere enn andre, at noen stoler er uegnet til å sitte på og at epler kan være giftige. Stereotypier handler om erfaringslæring. Vi mennesker er gode på statistisk forståelse, rett og slett fordi det sparer oss for tid og energi. Det er forenklende. Om det er noe som virkelig er sant om stereotypier, så er det at de som oftest stemmer. Og selvsagt er det slik at det er moralske betenkeligheter ved å anvende stereotypier om mennesker, aller helst bør vi vurdere hvert enkelt menneske for seg, men stereotypier sier likevel noe om grupper av mennesker. 

Når folk oppdager at det de registrerer, det de klarer å se med egne øyne, benektes, gang på gang, da fører det til frustrasjon og sinne. Det fører ikke til mindre stigmatisering, det fører til mer stigmatisering i stedet. Folk går lei. Det bør være forståelig, uten å ønske å støtte tendensen, men er det åpenbart ikke.  Tvert imot er det omfattende harme mot Odins soldater, oppmøte og motdemonstrasjoner, nettopp fordi "soldatene" stigmatiserer. Og det er fint å ville stigmatisering til livs, men hvor var motdemonstrasjonene og harmen mot den muslimske hyllesten av drapet på en moderat muslim? Hvor var motdemonstrasjonene og harmen mot Muhammad Ranas utsagn om homofile?


Igjen går tankene til de voldsutsatte kvinnene i samtalerommet. De som forsøker så godt å forklare og forstå voldsutøveren, men samtidig ikke er redde for å fordømme menn de ikke frykter. For hvilken kvinne kan med hånden på hjertet si at hun blir reddere av å møte Odins soldater i gatene om natten enn hun blir av å møte en gruppe innvandrermenn? Helt ærlig? Jeg tror vi kjenner svaret.


Å glatte over en rekke forhold som tyder på at det er mindre utviklingsfremmende å vokse opp som barn i en innvandrerfamilie enn i en norsk familie er kanskje ment å beskytte innvandrerbarna, men tvert i mot er det direkte skadelig for dem. For det første fortsetter de å leve dobbeltliv med æreskultur på den ene siden og norsk kultur på den andre. For det andre har tåkeleggingen akkurat samme effekt som den har på de som velger å gå inn i grupper som Odins Soldater. Det skaper frustrasjon at ingen setter ord på undertrykkelsen og menneskesynet som vi vet de lever under. Å tåkelegge er med på å legitimere hatet mot det "norske"og "vestlige".


Den gode intensjonen om toleranse og forsøket på å unngå stigmatisering fører til det motsatte. Der hatet får gro i fred, bak lukkede dører, der ingen bryr seg og du blir foret med holdninger som er menneskefiendtlige, der er det lett å se for seg at utenforskapet har gode vekstvilkår. 
Tross alt er det svært få som rammes av terror, så det er ikke bare terrorismen som bør bekjempes. Det er patriarkatet som gjør den mulig som bør bekjempes, ikke las i fred eller utvides med masseimport av flere menn. 

Det er kun Vesten og vårt demokratiske system som tror at verden kan bli fredelig bare vi dialogiserer. Det er en feminin, vakker tanke i en maskulin verden, men dialogen og forsøkene på å forstå står i direkte motsetning til patriarkalske interesser. 

Menneskene har plydret og drept hverandre for territorier, makt og ressurser siden tidenes morgen. Det er latterlig å tro at dårlig integrering og samvittighetskvaler for vestens maktutøvelse i verden løses best med tåkelegging og mer innvandring. De motstridende interessene vil eskalere i takt med at vi blir stadig fler og ressursene stadig færre. Det er grunnleggende historie- og samfunnskunnskap.

Vi må tilbake til velferdsstatens opprinnelse, på lik måte som vi må tilbake til Asylinstituttets opprinnelse.

Vi må se på intensjon og funksjon og vurdere det vi ser. Det er meningsløst å late som om velferden kan opprettholdes uavhengig av innvandring og innvandrernes bidrag. Statskassen kan ikke bli Sareptas krukke selv om vi gjerne ønsker det. På samme måte er det tullete å opprettholde et institutt som ble opprettet i en tid da massemigrasjon ikke fantes. 

Og i stedet for å unnskylde det menneskefiendtlige grumset i minoritetene, må det fram, belyses og erstattes med krav om tilpasning. Når vi får beskjed om å gå tilbake til dagliglivet fordi terroristene har vunnet dersom vi endrer oss, så er det direkte dårskap. For i likhet med de voldsutsatte kvinnenes romantiske drøm om å bli "den eneste ene" som kunne få voldsutøveren til å slutte å slå, er Europas drøm om å være den trygge havnen der alt vondt kan fjernes bare man snakker lenge nok, nettopp det. Det er en drøm. Terroristene gir blanke i om du går videre med dagliglivet ditt eller om du er redd. Når politikerne maner til ro, så tenker jeg på kvinnene i samtalerommet. 

Ha toleranse for barna, ikke ukulturen

Det er avgjørende at norske myndigheter forstår hvor lojaliteten skal ligge i integreringsspørsmål. Lojaliteten må først og fremst ligge fastbundet til norske lover, deretter skal disse lovene være gjeldende for alle som ønsker asyl i landet, og ikke minst må lovene håndheves.  Det finnes ingen godhet i å respektere religiøst betinget pedofili. Det er underlig å i det hele tatt diskutere problemstillingen. Barn har utstrakt beskyttelse av loven i Norge. En viktig grunn til dette er at barn ikke rent kognitivt er i stand til å ta en rekke avgjørelser. 


Bildene er tatt av av Stephanie Sinclair og viser barnebruder i ulike land.

Den islamske tilnærming til barns juridiske rettigheter har, i motsetning til den vestlige tilnærming, ikke bare fokus på barns rettigheter, men også på barns ansvarsforhold overfor foreldrene. Barns forpliktelser anses som like viktig som deres rettigheter. En slik praksis godtas stilletiende i Norge i dag og er hverdagen til en stor gruppe barn og unge. Mens kriminalitetsstatistikken viser at kriminaliteten er synkende også i områder der innvandrere er overrepresentert, vokser barn opp i det som i praksis er islamsk juridisk tradisjon. Den belastningen disse ungene utsettes for er betydelig. For uansett hvor langt vi strekker den strikken vi kaller kulturforståelse, så kommer vi ikke utenom at det er norsk kultur disse ungene skal fungere i. Samtidig godtar vi at ungene skal balansere mellom islamsk og norsk lovforståelse. 

"Jeanette" intervjues i NRK P2 Ytring idag (kl.11.05). Hun forteller om hvordan det var å vokse opp i kulturen inni den norske kulturen, om hvordan hun ble truet og tvunget inn i det hun nekter å kalle arrangert ekteskap, men kaller arrangert voldtekt. Dette er hverdag i Norge i dag. Det må vi ta innover oss. Dette har vært hverdagen for mange innvandrerbarn i Norge lenge, og slik er det fortsatt. Barn vokser opp i en kultur inni kulturen. I kulturen inni kulturen finnes ikke seksuell lavalder eller barns rettigheter slik de finnes i den norske kulturen.

Når innvandringsliberale kaller det humanisme og godhet å ta imot så mange som mulig kan de umulig ha satt seg inn i hvordan det er å vokse opp i minoritetsmiljøene. Barn opplever raskt at andre barn har andre rettigheter enn de selv har. Det er vondt og det er forvirrende. Det er åpenbart ikke godt for første- , annen- eller tredjegenerasjonen foreldre heller, som har sine verdier og holdninger med seg i møtet med norsk kultur.

Det finnes ikke mange gode studier på hvordan det er å være barn i muslimske innvandrerfamilier i vestlig kultur. Den kanskje grundigste er Mullenders studie fra 2002, som er dybdeintervjuer med både engelske barn og barn med muslimsk bakgrunn om hvordan de opplever vold. Den kan kjøpes her, også i kindleversjon. Studien setter fokus på barnas opplevelse:

Barna tar allerede fra ung alder familiens ære svært alvorlig, og ønsker ikke å skade den gjennom sine egne handlinger. Dette setter derfor ikke bare grenser for mødre som ønsker hjelp, men også for barna. Barna føler seg ansvarlige for å oppholde ære, og er redde for konsekvensene, som å bli utstøtt og isolert eller i ytterste fall at mor kan bli drept. Barna forteller at de ofte ikke føler seg forstått når de snakker om skam og ære når de opplever vold i familien. Voldsutøvere bruker i tillegg ofte hensynet til familiens ære som et utgangspunkt for kontroll, og truer barna med konsekvensene om de sier ifra. Dessuten blir familien i utlandet ofte brukt som trussel av far, for eksempel ved å true med å sende barna til hjemlandet for å få makt over mor. Barna som ble intervjuet i studien var enormt bevisste på disse farene, og ifølge Mullender må de som tilbyr barnet hjelp derfor lytte nøye til hva barna sier om dette, og ta det meget alvorlig.



Religion kan være en ekstra belastning for alle barn som opplever vold i familien. Barn kan for eksempel tro at de tar en risiko for straff fra Gud eller andre høyere makter når de trosser familien. Særlig når religion, kultur og miljø er tett knyttet til hverandre, kan det for minoritetsbarn bli ekstra vanskelig å søke hjelp. I intervensjonstiltak blir det ofte undervurdert hvor stor betydning barnets religion kan ha i barnets liv. Den kollektivistiske tenkemåten, familiens ære, familiens forventninger, press fra storfamilien, og, når barnet mangler nettverk, setter barnet i en forsterket isolert posisjon. Også spåket kan være en hindring. Barn uten kontakt med familie eller nettverk verken i hjemlandet eller det nye landet, viste seg å være ekstremt isolerte og ensomme. Å være ukjent med hjelpeapparatet kan også forsterke barnets isolerte posisjon når det opplever vold i familien. Dermed blir det enda vanskeligere for disse barna å henvende seg til noen, og barnets handlings- og valgmuligheter blir svært innskrenket.

Dette er hverdag for et ukjent antall barn og unge. Når du tror det aller snilleste du kan gjøre er å gå i fakkeltog og rope om hvor lite humant det er å fokusere på å hjelpe folk i nærområdene, så ha ihvertfall med deg denne kunnskapen. Denne kunnskapen handler om hvordan vi integrerer innvandrere. Det er rett og slett ikke godt nok, hverken for oss eller dem. Toleransen har sin pris. Å tolerere kulturell praksis som er direkte skadelig for de svakeste er et svik. 

Sannheter og ubehag i innvandringsdebatten

Hvis du spør en venn hvor mye hun liker å bli løyet for, på en skala fra en til ti, vil svaret mest sannsynlig være en. Ingen liker å bli løyet for. Man skulle trodd at det var så åpenbart at spørsmålet var overflødig.

Sannheten er at de fleste av oss liker å bli løyet for. Vi liker sånne hvite løgner som får oss til å føle oss bedre. En hver mann med respekt for seg selv vet dette; om kjæresten spør om hun ser tjukk ut, er svaret nei. Ikke en gang om hun ser ut som en velstappet medisterpølse er svaret ja. Selvsagt vet både han og hun at det er en løgn, men løgnen beroliger og er en slags trøst.

Når myndigheter og medier lyver er saken litt annerledes. Intensjonen er utvilsomt den samme; å berolige folket og beskytte oss fra sannheter som er ubehagelige. Men konsekvensene er langt større enn at dama di blir hysterisk fordi du sier hun er tjukk.  Når svenske og tyske myndigheter med viten og vilje tilbakeholdt sannheten om at grupper av innvandrermenn utførte overgrep, så hjelper det ikke at argumentet er å hindre oppblomstring av høyreekstreme grupper, tilslutning til innvandringskritiske partier og generell fremmedfrykt.

Vi ser det her hjemme også, alle de ulike forklaringsmodellene som brukes for å forklare masseovergrepene. "Det skal forstås innenfor rammen av kriminalitet", sa en feministvenn på facebook. "Innvandrere er ikke mer kriminelle enn andre, det hele handler om sosioøkonomiske forhold, alder og kjønn, det har ingenting med islam å gjøre" sa en annen. "Patriarkalske kulturer gjør at de er sånn, det er jo vanlig at norske menn tafser på damer også".

Jaså. Det er nå jeg skal si at dama di er tjukk når hun spør. Da kan hun nemlig gjøre noe med det, selv om hun ikke liker å høre det.

Venstresidens premisser er bisarre; en forståelse som avgrenser muslimske menns overgrep til alt som ikke har med islam å gjøre vitner om vilje til å ofre kvinners rettigheter på multikulti-alteret. "Det er så lett å være rebell i kjellerleiligheten din. Din feiging" synger Karpe Diem. Det er visst like lett å være antirasist i kollektivet ditt, når viljen til å sette seg inn i kvinners situasjon plutselig har forsvunnet. Din feiging.  Venstresiden vikler seg inn i den samme floken som feminister i Norge har viklet seg inn i i årevis. "Alt" har blitt overgrep, og vi klarer ikke å forstå hva voldtekt er engang. Vi sammenblander en ullen følelse av ubehag etter et ligg i fylla med det å utsettes for overfall og tvang. Det er dumt, og det hindrer oss i å se klart. Bak de sosioøkonomiske forklaringsmodellene som brukes for å forstå hvorfor innvandrere er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken ligger en ukultur der kvinner ikke får være aktive i arbeidslivet, der de diskrimineres og seksualiseres, der individet taper for storfamiliens ære, der de dårlige sosioøkonomiske forholdene opprettholdes av medbrakt religionsmakt. Vi må slutte å tegne glansbilder av det vi ser og tørre å ta tak i det vi vet skjer.

Det finnes jo grunner til at norske, svenske og tyske menn ikke organiserer seg i grupper for å krenke kvinner. Skrell vekk alle bortforklaringene om at kristendommen er like ille som islam. Til tross for felles opprinnelse i Midtøsten er religionene i dag ikke sammenliknbare. Kristendommen har gjennomlevd påvirkning fra det antikke Hellas (som ga oss filosofi og demokrati) og politiske og kulturelle revolusjoner etter 1700-tallets opplysningstid. Muslimene har vært stolte av sin uendrede tro, slik den ble bygd opp i de tidlige århundrene av islam. De ser på det som noe positivt, som et bevis på at troen er ren. Det er dette verdenssynet som er i konflikt med det moderne Vesten, for sharia og middelaldersk verdenssyn er ikke gangbar mynt i 2016, ikke en gang om du kulturrelativiserer og unnskylder deg så langt av gårde at du mest av alt minner om et dårlig horoskop.

Det finnes ikke fokus på individet i islam. Glem det. Sannheten er at det ikke er mulig å utdanne seg innen psykologi, pedagogikk eller sosiologi i muslimske land, fordi denne kunnskapen står i direkte konflikt med religionen. Vi trenger ikke engang snakke mer om patriarkalske kulturer, vi kan snakke om kulturer som er bærere av dårlig omsorg. Bokstavtro islam er oppskriften på omsorgssvikt. Barn som vokser opp i omsorgssvikt blir dysfunksjonelle voksne. Det gjelder uavhengig av religion og tro. Og omsorgssvikt går i arv. Men det er åpenbart at det har med islam å gjøre når religionen gir oppskriften og styrer både politikk, tro og oppdragelse. Det er åpenbart at det har med islam å gjøre når det å bevege seg fritt uten frykt for overgrep er en utopi for kvinner i shariastyrte samfunn.

Harald Eia hadde ballen og driblet en stund, men bommet på mål i gårsdagens innlegg om menns drifter. Ja, menn har drifter, seksualitet er naturlig. Overgrep er derimot ikke naturlig adferd for menn som har vokst opp i hjem med god omsorg, uavhengig av påkjenninger mannen utsettes for. Det er trygg oppvekst som gjør at menn ikke trakasserer kvinner, ikke riset bak speilet. 

Når myndighetene lyver om muslimske menn er det farlig. Vi kan ikke ha det sånn at overgripere får fritt leide fordi frykten for rasisme er større enn viljen til å beskytte unge kvinner. Vi kan ikke ha det sånn at de som forteller sannheten skal stemples som rasister. Vi må dyrke en sannhetskultur, for det er bare det vi orker å se på og erkjenne vi kan gjøre noe med. 

Norske(p)syken

Denne bloggposten er et sukk fra spesialpedagogen i meg. Den er et hjertesukk over hvem vi har blitt og hvem vi stempler hverandre til å være. Den er et forsøk på å forstå hvorfor vi har blitt så uendelig hudløse.

Symptombilder i norsk debatt

Jeg kan like godt si det med det samme. Det er ikke Hege Storhaug som er sykdommen, men hvordan hun omtales i innvandringsdebatten er definitivt et symptom på den.   Hvordan Sanna Sarromaa ble hetset for noen måneder siden er et annet symptom på norskesyken.  Hvordan Lars Gule tror at alkoholfrie julebord er saliggjørende for integrering er enda ett, og hvordan Sylvi Listhaugs nye ministerpost utløser hatbekymringer er også symptomer.  At du sitter taus når det avsløres at Årets Osloborger sidestiller homofili med drap er et symptom.  At du selv sitter der og blir urolig for at noen kan bli lei seg når du leser det jeg skriver er enda et symptom.

Straks et tenkende menneske stiller spørsmål ved inkluderingspolitikkens praksis skal hun hudflettes av de som er overbeviste om at sosialistisk praksis er det eneste saliggjørende.  Og ikke bare det, de aller fleste stiller ingen spørsmål ved det eller ved hvilke følger inkluderingspolitikken har for oss.  For meg. For deg. For barna dine.  Alle skal være like, det finnes sanksjoner for alle avvik. Har du tenkt på at det kan være derfor du er så urolig?

Likhet, avvik og sårbarhet

Tror du virkelig på at det bare er innvandrere som integreres? Hvis du har barn, så integreres din unge også.  Ditt barn tilpasses Likhetsstaten, slik du også ble tilpasset, i hvert fall hvis du ble født på syttitallet eller senere. Og både barna dine og du integreres stadig, uavhengig av når du ble født. Vi er under ustanselig påvirkning av samfunnet som omgir oss.

«En ettåring og en toåring er som trekkpapir på kunnskap og gjør små og store erfaringer i høyt tempo. Desto merkeligere er det at samfunnet tar minst ansvar for sine borgere på det tidspunktet i livet vi formes mest,» triumferte Kristin Halvorsen fra talerstolen på SVs landsmøte for ti år siden. Helt siden SV på 80-tallet programfestet at en sosialistisk familiepolitikk skulle rette seg mot de indre forholdene i familien, har Staten i større og større grad overtatt ansvaret for barneoppdragelsen.  Det har en effekt.

Spørsmålet er om effekten er utelukkende god. Jeg vil påstå at likhetsfokuset har en betydelig slagside. Staten er god på veldig mye, men det er vanskelig å gi rett omsorg til en hel befolkning av individer.  På veien fra jakten på full barnehagedekning fram til i dag har det skjedd noe. Vi har som samfunn blitt uhorvelig empatisk, men samtidig har vi blitt påfallende krenkbare på individ- og gruppenivå.  Det preger alt fra vår sosiale omgang med hverandre til praktisk politikk. Vi er reddere enn før, mer følsomme. Og uendelig redde for å såre noen.  Når vi er så redde for å støte noen at vi ikke klarer å gå rundt juletreet uten å få samvittighetskvaler, da bør vi stoppe opp.  Vi bør selvsagt ikke stoppe opp rundt juletreet ? hold hender og syng Glade Jul av hjertens lyst! Vi bør stoppe opp og se på det systemet vi er små brikker i.

Sammenhengen synes rimelig åpenbar. For systemet funker ikke helt. Staten møter ikke individet. Individet er det mennesket du er inni deg, det er ikke atferden din. Den du er er heller ikke et fiktivt gjennomsnittsmenneske. Det er en stor forskjell på hvem du er og hvem staten behandler deg som om du er.

Helt fra barna våre er bittesmå er de overgitt til profesjonelle omsorgsgivere som monitorerer atferden deres. 

Ideelt sett bør unger være sammen med mammaen sin de to første leveårene 

Dette er et faktum. Det skar nok intenst og smertefullt i feministhjertet til den rødgrønne regjeringen da de fikk tilbake NOU2009:08 fra sitt eget oppnevnte ekspertutvalg.  Det er jo noe herk når fakta står i grell kontrast til politikken:  

kap. 8.4 Stress tidlig i livet: Hos barn under to år skal det svært lite til før stresshormoner aktiveres. Det er dokumentert at et vedvarende høyt stressnivå hos de minste, fører til varige endringer i nervesystemet i hjernen. Mye peker på at disse endringene fører til at en person, når det møter motgang siden i livet, blir lettere stresset og reagerer uhensiktsmessig 

kap. 8.3 Tilknytningsforhold.  Barna har gjerne en foretrukken omsorgsperson, som regel mor, og barnet vil vise atferd som fører til at det «oppnår eller opprettholder nærhet til en omsorgsgiver hvis nærvær lindrer uro og utrygghet

Tilknytningsforskningen viser for øvrig samsvarende resultater.  Mest sannsynlig var Anniken Huitfeldt sjeleglad for å kunne kaste utredningen i fanget på Audun Lysbakken, hvorpå han kunne skyve den inn bakerst i samvittighetsskuffen og motta anbefalinger fra et utvalg som omformulerte resultatene på klassisk SV-vis: Alle barn i familier med risikofarer skal kartlegges helt fra barnehagestadiet, med hensikt å fange opp dem med hjelpebehov så tidlig som mulig. Ikke et pip om å anbefale folk å utsette barnehagestart. 

Ikke et ord om at ungene dine risikerer varig endring i nervesystemet og blir like sårbare som pubertetsjenter med kviser før skoleballet for resten av livet når du velger barnehage for ettåringen - det de rødgrønne har villet i årtier at du skal velge.

Om vi skal kalle en spade en spade er det neppe overraskende at mennesket, som er det pattedyret der avkommet bruker lengst tid på å bli voksen, trenger mammaen sin et par års tid.

I skolen fortsetter kartleggingskulturen og likhetsfokuset. Dessverre på feil premisser. Igjen, jeg er overbevist om at det finnes tusenvis av fantastiske lærere, men det gjøres noen feil i norsk skole som bidrar til utvikling av norskesyken i voksen alder. Det ene er at jakten på likhet ofte minner om leken «finn fem feil».  For riktignok er samhandling og sosialisering en vesentlig del av barneskolen, men premissene vil aldri passe for alle.

Alle får derimot passet sitt påskrevet. Er du urolig kureres det med støttepedagog i norsk. Er du innadvendt kureres det med gruppearbeid. Er du stille kureres det med høytlesing. Adferdskorrigering har den baksiden at den ikke tar hensyn til individuelle egenskaper og følelser.

Unger lærer å ikke stole på følelsene sine og blir irettesatt på det de er gode på

Gang på gang opp gjennom skolegangen lærer ungene at de ikke skal gjøre det de føler for, at følelsen er feil. Du skal ikke ta igjen hvis noen plager deg, du skal ikke sentre ballen til han som løper kjappest, du skal være på gruppe med hun du misliker.

FOR NOEN KAN BLI LEI SEG. 

Når vi holder på med denne typen manipulering av medfødt empati, så lærer unger at:

1) Det er farlig å bli lei seg
2) Det er noe feil med meg, siden jeg føler det jeg gjør
3) Jeg må ta ansvar for hva andre føler

Som en slags kompensasjon for tidligere tiders spanskrør er skolen i dag ekstremt opptatt av å korrigere adferd på hyggelige måter. Og en slappere klasseromsstruktur er skapt for å øke trivselen. Trivsel er grunnlaget for læring, heter det. Og det stemmer, men unger flest trives bedre med tydelige rammer. Da er irettesetting rettferdig og forståelig for barn. Den stadige skyldfordelingen der unger skal høre at de er ansvarlige for at andre unger blir lei seg, er en ukultur vi bør slutte med. 

 

Forskjellen på å selge inn forventning og å selge inn bekymring

Har du lurt på hvorfor norske utdanningsinstitusjoner aldri er i verdenstoppen? Håp og forventninger er svaret. Håp om en større framtid, forventning til at ungene får til det du stiller krav om. Det er stikkord for å forstå hva andre land lykkes med der Norge feiler.  Mens nordmenn bekymrer seg for presset barna lever under i skolehverdagen, norske lærere er redde for at matteoppgavene er for vanskelige og at prestasjonskrav ødelegger ungene, forventer lærere i andre land at ungene klarer det. 

Når får du lyst til å jobbe selv? Når sjefen ikke tror du orker det og gir deg ekstra lang tid på oppgaven din, eller når sjefen er sikker på at du kan klare det og legger press på deg?

For de fleste ungene går dette halvgreit, for all del, unger er resistente skapninger. De får bare små drypp på veien til å bli krenkbare i kommentarfeltene og presterer dårligere enn de kunne ha gjort i fag som lærerne ikke brenner for.

Men for de ungene som sliter, de som kommer fra hjem som er en sosial slagmark, er likhetsskolen en katastrofe.  De får ikke til å vokse og utvikle seg i slapp struktur, de er i behov av tydelige rammer, klare regler og forventninger.  I Norge sees i stedet den negative adferden, den utredes og diagnostiseres. Det er en katastrofe at lærerne ikke tar mot til seg og spør hvordan ungene har det, og deretter stiller krav. Norsk skole skaper tapere, for diagnoser knuser alles forventninger, ikke bare læreres og medelevers forventninger, men ungenes forventninger til seg selv.  Disse ungene vokser ikke opp til å bli krenkbare på andres vegne i kommentarfeltene, disse ungene blir elever av det som i dag hånlig kalles «Livets harde skole».  

 

Det er verre å være annerledes når alle er like

Det er elevene av Livets harde skole som er taperne i sosialistisk politikk. De som faller utenfor fordi de ikke ble forstått og sett og møtt på en måte som ga dem mulighet til å bevare drømmene sine. Og det gjøres mot dem igjen og igjen, denne frarøvingen av rammer og forventninger. Systemet passer ikke godt for de aller skarpeste heller. Og det er synd at det er mangel på forventninger og oppbacking av de beste elevene, for fremtiden krever humankapital.

I innvandringsdebatten makter vi ikke å se at flyktninger, og innvandrere for øvrig, har mye mer til felles med elevene av Livets harde skole enn med oss selv. Redselen for at noen skal bli lei seg har gitt noen vanvittige utslag.

 

 

Sunn fornuft og rettferdighet har måttet vike for kulturrelativisme på sitt verste

Kvinner ble ikke likestilt i Norge ved å la være å kjempe for kvinners rettigheter fordi menn kunne bli lei seg. Kristendommen ble ikke stueren uten opplysning.  Framskritt har ikke skjedd ved bare å prate sammen og frykte at noen blir støtt, framskritt kommer av kamp for rettferdighet, av å tørre å se på og forstå hvordan folk har det når de lever i urettferdighet. Og av å gjøre noe med det, ikke la det være i fred, selv om noen faktisk blir lei seg.

Nå sitter vi her og debatterer innvandrere og er i statspåført sårbarhet så redde for å krenke noen at når vi ser ulikhet reagerer vi helt irrasjonelt.  Hylekoret våkner straks noen kritiserer noe som helst. FOR NOEN KAN BLI LEI SEG. Vi blir fire år igjen. Vi står i barnehagen og får beskjed om at vi ikke kan ta tilbake ballen fra Fredrik. Selv om det var vår ball. For Fredrik kan bli lei seg.  Følelsen er der fremdeles. Den intense følelsen av ubehag og urettferdighet. Og det som sitter sterkest igjen er frykten for at noen skal bli lei seg. Det er irrasjonelt og fantastisk lite konstruktivt.  

For, som Lysbakken valgte å ikke dele med folk flest: som voksne blir vi lettere stresset og reagerer uhensiktsmessig etter å ha gjennomført hele statssosialiseringen. Det er derfor grunnholdningen i Norge ikke lenger er godvilje, men mistenksomhet.

Vil du ha gode nyheter nå som vi går inn i jula og alt? Det kan du få:

 

Det er lov å tenke selv

Om noen blir lei seg av kritikk, så er det ikke verdens undergang. Kanskje er kritikken helt på sin plass. Om du legger vekk redselen for at noen blir lei seg, så kanskje du klarer å hente fram den rettferdighetssansen og empatien du ble født med, og innse at undertrykking og diskriminering er nettopp undertrykking og diskriminering, selv om de er kamuflert som likhet, toleranse og religionsfrihet. Det går fint an å bli frisk av norskesyken.

 

God bedring og god jul!

 

Hijab? Nei takk, ikke på barn, og ikke på kvinner heller.

Hadia Tajik fortjener takk for sin støtte til forbud av barnehijab. Der stopper også takkingen.

Utspillet til Tajik etterlot et inntrykk av at barnehijab kan sidestilles med bikinitopper, fordi begge deler seksualiserer barn. Det er en historieløs, fordummende sammenlikning som dessverre norske politikere i all for stor grad kaster seg på. Og dermed ender debatten sannsynligvis på akkurat samme sted den alltid gjør:

Aller først kommer argumentet om at det er en demokratisk rett å kle seg hvordan man selv vil. Deretter kommer argumentet om at vi ikke kan forby alt vi ikke liker. Så kommer argumentet om at vi heller ikke kan forby hijab fordi det krenker religionsfriheten, eller klassikeren om det kulturelle aspektet og hvordan vi må respektere andres kulturer. Debatt slutt.




Det første bildet er tatt i Iran i 1982. Det er tatt langt ute på landsbygda, på en utflukt. Det andre bildet er tatt året etter. Legg merke til damen i bakgrunnen og hva hun har på seg. Den lille gutten på bildene kom mange år senere til Norge, og var min kjæreste i fem år. Jeg skulle ønske at mammaen hans kunne fortalt litt om hvordan det var å være religiøs minoritet i Iran etter sjahens fall. Jeg kunne ønske hun kunne fortalt om å være kvinne i Iran etter Khomeini kom til makten. Jeg skulle ønske hun kunne snakke om hijab. Ikke minst skulle jeg ønske at hun kunne fortalt om å «velge» hijab. Det er et svært illusorisk valg.

Skautkulturer

Ulike former for skaut og tildekking har forekommet i både religiøse og kulturelle sammenhenger i ulike religioner og ulike kulturer gjennom århundrene. Det var vanlig i Norge å bære «koneskaut», og brudeslør bruker vi fremdeles. Å lande på kulturargumentet i hijabdebatten er derimot helt meningsløst. Det var i siste halvdel av forrige århundre, i likhet med i vestlig kultur, ingen kultur for tildekking av muslimske kvinner før islamismen. Det skal et raskt googlesøk til, så ser man umiddelbart at klesdrakten og moten var den samme i muslimske kulturer som i Norge. Disse bildene er fra henholdsvis Iran og Afghanistan før Khomeini og Taliban.





Hijab i islam

Koranen sier ikke noe om at kvinner må bruke slør, det er det hadithene som gjør. Ingen vers i Koranen sier at hijab er en drakt som skjuler kvinnens hår. Ordet hijab er brukt i Koranen, men om en gardin som skiller kvinner og menn når de er i profetens hus. Det er derfor ingen grunn til å tro at du er en bedre muslim med hijab enn uten.

Hijab og islamisme

Til tross for alle forskjellene landene i mellom, har muslimske stater en enighet om at en uanstendig kledd kvinne frister menn til å utføre umoralske handlinger. Kvinnen stemples som kilden til ondskap i samfunnet. For å redde samfunnet fra utroskap og andre kjødelige onder, må kvinner må holdes skjult, isolert og tildekket i det offentlige, slik at de ikke er i stand til å vekke begjær hos menn.

Hijaben er et symbol på politisert religion. Hijaben er påtvunget kvinner - og noen barn - med bakgrunn i kontrollbehov. Dersom politikere ikke makter å forstå dette, er debatten over før den i det hele tatt starter.  Hijaben symboliserer motsatsen til frihet, selvstendighet og individets rettigheter.  Vi er ikke der at kvinner steines dersom de går uten hijab, slik de faktisk blir i land som Iran. Men å tro at hijaben kan likestilles med en bikinioverdel er hinsides all fornuft.

Hijab på 7-åringer er et alvorlig ansvar. Barneskoleelever skal vandre rundt med ansvar for hvordan menn håndterer sexlystene sine. Det er ubegripelig at det ikke er bred politisk enighet om at dette er vanvidd og victim blaming av verste sort.

 

Demokratiet, religionsfrihet og «fritt» hijabvalg

Religionsfrihet er en grunnleggende og umistelig rett som bygger på individets ukrenkelige verdighet. I et samfunn som er religiøst mangfoldig er det viktig å vektlegge de rettighetene som garanteres av grunnloven. Norsk lov er tydelig på at alle som bor i Norge skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i fellesskapet, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn og seksuell orientering. Religionsfrihet innebærer ansvar for å forsvare også disse rettighetene for alle.

Det er grunnpilarene i demokratiet som gjør det så vanskelig å forby noe. Og det skal være vanskelig å lovfeste forbud. Men når noe bryter helt grunnleggende med demokratiske prinsipper, så skal og bør det forbys. En praksis som stempler halve befolkningen som mindreverdige bør definitivt forbys. For å illustrere problematikken ytterligere vil jeg sitere en muslim uten hijab, Sona Bashash:

"Talsmenn for muslimer og imamer sier offentlig at de støtter kvinnens frie valg til å bære hijab eller ikke. Men samme talsmenn sier at det er et bud i islam å bære hijab. Vel, en muslimsk kvinne som ikke bærer hijab, bryter et bud i islam.

Dette er et dilemma som politikerne, så vel som mange forkjempere av hijaben, ikke drøfter. Hvordan kan jeg beholde min tilhørighet til islam og føle meg åndelig akseptert av Allah når jeg bryter et bud? Et bud er en plikt, og må beholdes. Dette er tvang. Fritt valg er et personlig valg uavhengig av religion eller samfunn."

Det er også helt andre aspekter ved islamistisk æreskultur som gjør det vanskelig i praksis å velge bort hijab.  Frykten for utestengelse og baksnakking og å påføre familien skam er reell og velbegrunnet.

 

Hvorfor sier da noen unge muslimske kvinner at de selv ønsker å gå med hijab?

Vellykket propaganda er et stikkord. Fremmedgjøring er et annet. 



 

I lys av læresetningene i hadithene er det klart at hijab er ikke et valg, snarere er det en plikt som må oppfylles av muslimske kvinner. I en slik situasjon, der religion, familiens ære og oppvekst i en kultur inni kulturen dikterer kvinners klær og deres handlinger, er det å «velge» hijaben en vakker illusjon, skapt for å tåle undertrykkelsen de lider hver dag. Slagord som det på bildet er sikkert fengende nok, men det forteller en trist historie om en ung kvinne som har identiteten sin redusert til å være et sukkertøy i innpakning. Hun er en kvinne, hun er ikke et sukkertøy, hverken med eller uten hijab. På samme måte ligger det lite stolthet i underkastelse, selv om du gjentar at du er stolt mange ganger med rosa bokstaver.

Vi lever i et demokrati der majoriteten av landets politiske ledere dessverre har valgt feil side. I stedet for å kjempe for opprettholdelsen av demokratiske frihetsprinsipper, har politikerne valgt å støtte islamistisk undertrykking av kvinner og barn. Det gjelder ikke bare i hijabdebatten. Vi har et Storting som med viten og vilje pøser penger inn i trossamfunn uten tanke for de kreftene som finnes på innsiden av moskeene. Det er feigt å ikke kreve reell verdimessig integrering i samme slengen.

Jeg vil oppsummere med barna, siden utspillet til Hadia Tajik handlet om å forby hijab i barneskolen. Det er ingen tvil om at småjenter skal slippe å lære at det ikke finnes seksuelle overgripere, bare usømmelige klær.  Det er vanvidd å pålegge småjenter ansvaret for menns lyster, og det er like vanvittig å plante slike tanker i små guttehoder også.

Husk at bikini og hijab er motsatser, ikke sammenlikninger. Det er slik at den ene er påtvunget for å skjule den andre.

Norge trenger baller

 

Innføring i utredningsarbeid for politikere

Jeg jobber som terapeut. Mye av jobben min handler om kartlegging og risikovurderinger. Jeg kartlegger ingen land, og foretar ingen risikovurderinger av trusler mot velferdsstaten, jeg bruker derimot tid på mennesker. Foreldre og barn.

Det aller viktigste i møte med mennesker er å bli kjent med historiene deres, nettverket deres og behovene deres. Hva finnes av beskyttelsesfaktorer og hva finnes av risikofaktorer? Hva er foreldrenes behov og hva er barnas behov? Jobben min er en analytisk prosess for å finne ut av hva som må til for å gi barn best mulig omsorgsrammer, slik at det har mulighet for en god utvikling og vekst. Det er oftest en vanskelig og krevende oppgave som fordrer empati, innsikt og evne til å fokusere. Ikke minst innebærer ofte jobben å ta avgjørelser som gjør at den enes drøm knuses, mens den andres drøm vekkes. Den handler om at den beste helhetlige løsningen ikke er best for alle. Den handler om at det noen ganger ikke er nok å være snill.

Politikere burde ta seg en vikarvakt eller to på min jobb. De burde se den sosiale slagmarken og ta med seg noen tips til hvordan det er mulig å løse kriser. Ikke minst burde de lære å se når det er nok, og når andre tiltak må iverksettes.

 

På seg selv kjenner man andre ? og det er ikke alltid tilstrekkelig

Vi sitter her i verdens nest mest feminine land og skal ta store avgjørelser. De som husker kronikken «Feminine menn i verdens lykkeligste land» vet hva jeg mener. Norske sosialdemokratiske normer, verdier og holdninger er gjennomsyret av empati, og kulturen er mest opptatt av å hjelpe fram de svakeste og inngå kompromisser. Og det kan jo være greit så lenge det handler om kampen om fjernkontrollen lørdag kveld, men kosekulturen har en bakside. Slagside er kanskje rettere ordbruk i dette tilfellet, for ledelse som preges av feminin kultur er dårlig på maskuline kvaliteter som handlekraft og bruk av spesialisert kunnskap.  

Ikke bare går empatibølgen ut over evnen til å lede, den går dessverre også utover evnen til å forstå «de svake».  Når alle vi kvinner, og menn som også er kvinner , forventer at alle vi møter på vår vei har det samme livssynet som oss selv, og helst vil behandles som de stakkars ofrene vi ser dem som, tar vi feil.

Hvis vi går rett til kilden som påpeker at skandinavisk kultur er verdens mest feminine, den nederlandske sosialpsykologen Geert Hofstede, så er det også lett å få overblikk over kulturelle særtrekk ved Midtøsten. Om Norge er ei jente, så er Midtøsten en voksen mann. Allerede her er det enkelt å forstå hvorfor integrering har vært så ubegripelig for norske politikere, for det er virkelig ikke innsatsen det skal stå på. Det er rett og slett sviktende kartleggingsarbeid. 

Skal vi ta imot folk, bør vi vite hvem de er.  Den sosialdemokratiske dannetheten står seg dårlig i møte med maskuline kulturer. I kulturer der den som roper høyest er den som har rett , vil skandinavisk lavmælt kompromissfokus i beste fall oppfattes som feigt, i verste fall som direkte svakt, utrygt og enkelt å utnytte av radikale krefter. Maskuline kulturer respekterer forventningskrav, ikke dikkedarer og offerideologi.

Skru opp forventningene og kravene. Og la kravene være absolutte, vi har faktisk noe å forsvare, til tross for at mange synes å mene det motsatte. Krav og kosebamser kan kombineres, det er ingen grunn til enten/eller.

 

Hjelpebehov eller behov for å hjelpe?

Kartlegging av behov er nyttig for å få perspektiv på det arbeidet som gjøres. Flyktninger og øvrige asylsøkere har behov for trygghet og meningsfylte liv. I et meningsfylt liv har man samme muligheter som andre, man har mulighet til å jobbe for å bidra til fellesskapet, men har muligheten for utdanning, og muligheten til i en viss grad å påvirke egen skjebne.

I Vesten har vi behov for å hjelpe. Det er grunnleggende menneskelig å ønske å hjelpe, og vi har muligheten til å bruke store ressurser på hjelpearbeid. Og det skal vi og bør vi. Men, for det er et «men», det er veldig naivt å tro at alle hjelpes best her hos oss, her i koselandet vårt. For til tross for at det sikkert oppleves godt å bli møtt med kosebamser ved ankomst, så er effekten av kosebamsene marginal dersom gesten ikke stadig gjentas.  Hjelpen for øvrig består av en uviss framtid etter lang tid i mottaksapparatet.

Å være en trygg havn for mennesker på flukt føles godt, men det er skikkelig kjip ressursbruk sett i et medmenneskelig perspektiv. Å fortsette å bruke milliarder på å skape utenforskap er meningsløst. Ressursene bør brukes på å sende hjelpen ut, vekke håp, utdanne og bygge infrastruktur i områder der folk kan eie sin egen fremtid.  Hvis du trodde at nærområdene bokstavelig talt er proppfulle, så anbefaler jeg litt grunnleggende geografikunnskap. Det finnes muligheter, og det er langt mer sannsynlig å oppnå endring ved å bidra der hjelpen trengs mest, enn å hjelpe her hjemme.  Å tro at vi kan redde all verdens svake er like sannsynlig som at bikkja di begynner å snakke (og jada, jeg har sett de bikkjene som sier ai-våuv-ju på youtube, det er ikke nok).

 

Flyktninger, IS og muslimer

Selvsagt skal vi hjelpe flyktninger, slik vi gjør og har gjort hele tiden. Men vi må sortere behovene og se hvordan de kan hjelpes best.

Selvsagt er det lov å være redd for IS, det er tullete å påstå at IS bekjempes best ved at du går på kafe. Redselen er helt rasjonell, ikke minst for flyktningene, men også for vestlige. Det er ikke paranoia når de faktisk er ute etter å drepe deg. 

Ingen skal utsettes for rasisme. Ingen. Toleranse er viktig, og det er like viktig å ikke sette toleransen på for hard prøve. Det tjener hverken innvandrere eller nordmenn på.  Det sosiale eksperimentet som foregår i Europa er uten sidestykke i historien, og det er naivt å tro at det vil ende godt bare vi er snille nok.  

Muslimer skal få ha sin religion, det skulle da bare mangle i et demokrati. Samtidig har vi en jobb å gjøre for å fremme alternative måter å forstå religion og tro på. Norsk venstreside må skjønne at de ikke gjør muslimer en tjeneste ved å unnskylde det middelalderske verdenssynet som forkynnes i norske moskeer, og konservative må forstå at å diskriminere folk som søker bosted eller jobb ikke fremmer integrering.  Et multietnisk samfunn må tåle forskjeller, men det må samtidig innse behovet av effektivt forsvar, politi og sikkerhetstjeneste. Disse maskuline delene i samfunnet vårt er et sikkerhetsnettet for tryggheten vår. Uten trygghet utvides rommet for utrygghet, og der er grobunnen for ekstreme holdninger aller best.

 

Jenta Norge må gro noen baller og være klar på at vi faktisk har noe å forsvare; Livene våre, verdiene våre og rettssikkerheten samfunnet vårt er bygget på.

 

 

 

 

Jeg føler at...

Altså: Før vi går inn i helgen; og dette gjelder spesielt du som er kvinne, men også du som er sensitiv mann:

Slutt å si «Jeg føler at»

Det går ikke an «å føle at» noe som helst.
Når det lille ordet at kommer etter det større ordet føler, så tenker du. 

Faktum: Du kan ikke «føle at verden er urettferdig» eller «føle at Vesten er slem».
Du tenker at Vesten er slem, samtidig som du har behov for å gi uttrykk for hvor følsom du er.

Antakelig gjør du det samme når du krangler med kjæresten din eller føler deg avvist. Tenk deg en situasjon der kjæresten din sjekker telefonen sin for fjerde gang på et kvarter, smiler til skjermen, og legger den tilbake i lomma.

"Jeg føler at du ikke bryr deg om det jeg sier," sier du. Så kommer den påfølgende gjetteleken der kjæresten din skal finne fram til nøyaktig hva du føler, hvorfor du føler det, påta seg skylden for følelsen din, og si unnskyld. Den gjetteleken pleier å være ganske slitsom. Iblant inneholder den gjetteleken snørr og tårer, oftest fordi du gjentar "Ja, men jeg føler jo at du ikke bryr deg".




"Jeg føler at" kamuflerer ofte vaklende resonnering eller dårlige argumenter. Men mest av alt kamuflerer "jeg føler at" nettopp hva du føler når du eksponeres for en spesifikk påstand eller situasjon. Det innebærer at det du formidler som regel har mer å gjøre med følelsene dine enn med resonnementene dine, og dermed er det oppskriften på tåkeprat.

Hvis du deler opp tanker og følelser blir du tydelig i hva du sier. 
"Når du ser på telefonen din og smiler uten å si noe, tenker jeg at du ikke følger med på det jeg sier. Da blir jeg redd/trist/provosert (sett inn det som passer)". 

 

frykt     hat    

glede    sorg    sinne  

avsky    sjalusi    tristhet  

godhet    stolthet    lyst    

skyld    lykke     avmakt    

bitterhet    redsel

Si stille inni deg selv: «Jeg føler at avsky»
Du må gjerne teste med de andre følelsene også, det er akkurat like tullete. 

Neste gang du skal si noe, vær så snill, kutt ut den sammenblandingen av følelser og tanker.  
Husk at med en gang du «føler at», så er det egentlig «jeg tenker at» du mener, pluss at du føler noe du ikke sier høyt.

Velkommen ut av tåka!  :-)



 

Du har alltid tre valg

For omtrent tjue år siden var nok personligheten min ganske lik som den er nå. Jeg tror i hvert fall det. Jeg var glad i å lese, var ganske dårlig på shopping og small talk, og rimelig sta. Jeg nektet fram til halvveis ut i lærerstudiet å kjøpe meg mobiltelefon, fordi jeg anså det som helt unødvendig å være tilgjengelig til enhver tid. Jeg var imidlertid tilgjengelig iblant, for noen ganger var jeg på fest. De som kjenner meg vet veldig godt hva som var i gang etter den fjerde halvliteren.

"Du har alltid tre valg. Uansett hvilken situasjon du står oppe i, har du alltid tre valg"

Fordi jeg ikke var så glad i small talk, så satt jeg alltid en stund og lyttet, før jeg valgte ut tre-valg-kandidaten. Etter fire pils var jo de fleste rimelig snakkesalige, så det var enkelt å velge kandidat. Og da var det i gang.

 "Enten kan du fortsette å gjøre det du alltid har gjort, ellers kan du snu ryggen til, gå, og aldri se deg tilbake, eller; du kan gjøre noe annerledes"

Selvsagt hadde jeg ikke sugd denne visdommen av eget bryst, men hvor den kom fra kan jeg heller ikke huske. Nå kan man sikkert google den og poste den på facebook som en life quote med blomster og rene, søte babyer i bakgrunnen. Men jeg husker at den ga mange interessante diskusjoner, uten at jeg skal påberope meg at jeg endret unge drammensere for fote på nittitallet. De fleste valgte nok, mer eller mindre ubevisst, det første av de tre valgene, i situasjoner de kom opp i senere i livene sine.  Det er jo det vi som regel gjør alle sammen.



Etter hvert glemte jeg de tre valgene og pratet om helt andre ting. Etter noen år i utdanning og jobb innså jeg at folk ikke er så opptatt av verken bevissthet, valg eller endringspotensiale, de er mest opptatt av å bli sett. Da mener jeg «sett» i betydningen at noen bryr seg om, og forstår, hvordan de har det inni seg.  Og jeg har forstått at det er viktig. Men på et punkt innså jeg at det må skje noe mer.

Og nå kommer den biten der absolutt alle kan kjenne seg igjen. Den handler om Lena og Pelle, selv om det selvsagt ikke de egentlige navnene deres, men alle kjenner en Lena og/eller en Pelle. Lena og Pelle hadde vært sammen siden første året på lærerskolen, noe som innebar at de hadde vært sammen i tretten år. Jeg så dem ikke så ofte, men de gangene jeg så dem syntes jeg stadig mer synd på Pelle, for Lena var fryktelig mistenksom. Det skulle ikke øl til i det hele tatt før Lena sjekket telefonen til Pelle når han gikk på do, eller kastet hatske blikk i hans retning hver gang han tilfeldigvis så i retning av en annen dame. Lena kjeftet og Pelle unnskyldte seg og sa at han ikke mente det. Gang på gang, år etter år. Helt til Pelle fortalte, etter mye mer enn fire øl:

-Det er jo ikke rart Lena ikke kan stole på meg, for jeg var jo utro med Bente på julebordet i 2004.
- I 2004!? Det er jo årevis siden, har dere ikke snakket om det? Har dere gnagd på hverandre siden 2004!?
-Joda, vi snakker om det hele tiden, og jeg skjønner jo at hun er lei seg. Det er jo min skyld.

Det var da jeg kom på de tre valgene igjen. De tre valgene er faktisk ganske viktige. For selv om Pelle var kjip i 2004, så ga ikke det Lena retten til å være kjip mot Pelle i ørten år. Og selv om Pelle var en snill, myk mann, så gjorde det ikke forholdet med Lena bedre. Uansett forståelser, bebreidelser eller skyldfordeling kunne ingen av dem fjerne det faktum at Pelle pulte Bente på julebordet i 2004.

Moralen, både for oss vanlige sofaslitere, men også for politikere, er at uansett situasjon har vi alltid tre valg. Og noen ganger er det lurt å vurdere valg nummer to og tre også.

Islam og islamisme, fortsatt uten muslimhat

Det er selvsagt enkelt å sitte her på berget og mene mye om Islam og islamisme. Man kan gjenta i det uendelige at de to ikke har noe med hverandre å gjøre, og at USA er årsaken til alt vondt i verden, og man kan gjenta det motsatte.

Selvsagt kan vi snakke om USA. Selvsagt kan vi snakke om amerikansk destabilisering av Irak. Vi kan snakke i det uendelige om det åpne makttomrommet som ble fylt av en stadig voksende terrorcelle, og vi kan gi USA skylden for IS om vi vil. Selvsagt bør vi være interesserte i å vite mer om resultatene av norsk bombing i Libya og hvordan deltakelsen i krigen påvirket destabiliseringen der. VI kan snakke og snakke om hvordan islamismen oppsto, om det var i det maktpolitiske tomrommet etter imperienes fall, eller først senere, vi kan se på hvorvidt islamismen var inspirert av fascismen eller ei.

I det hele tatt er det mye vi kan og bør snakke om, men å løsrive islamismen fra Islam er ikke hensiktsmessig uansett hva vi snakker om. Islamistisk ideologi bygger på et spesielt aggressivt utvalg av kilder fra den islamske historien. Det gjelder de delene av Koranen med mest voldsberedskap. Det vil være katastrofalt lite solidarisk overfor kvinner i Saudi-Arabia, Afghanistan og Iran å hevde noe annet. Det ville være katastrofalt å ikke se at religion brukes aktivt til å undertrykke mennesker, så langt som til å frata kvinner muligheten for nytelse ved å kjønnslemleste dem.

Det er faktisk slik at det er umulig å endre det man ikke erkjenner. Vi må orke å erkjenne at islamister bruker sine Korantolkninger til å fordre totalitære stater som styres av religionen ned til minste detalj.  Og vi må erkjenne at imamer i Europas moskeer ikke er enhetlig tydelige i sin fordømmelse av denne praksisen. Vi må orke å se på den forskningen som foreligger, som forteller at en stor andel europeiske muslimer synes homofili er en dødssynd og at kvinner skal ha færre rettigheter og friheter enn menn, og at vold er en nødvendig del av oppdragelsen.



Først når vi tør å se på dette, ta det fram i lyset og erkjenne at det er der, først da kan vi gjøre noe med det. Det er underlig for meg at dette ikke er åpenbart. Det er åpenbart for veldig mange muslimer, og de både skal og bør slippe å stå alene om erkjennelsen.

Hvorfor ønsker ikke folk å lytte til eksmuslimer, eksradikale muslimer, sekulære muslimer, liberale muslimer og muslimer som lever eksponert for dette tankegodset? Hvorfor poster folk utsagn som sier at bare 0,03 % av alle muslimer i verden støtter terror? Tror de virkelig at det bare dukker opp tilfeldige selvmordsbombere hist og her?

La oss se på kristendommen. Den som tok piffen fra kristendommens blodige, undertrykkende, politiske maktutøvelse var opplysning. Opplysning er islamistenes verste mareritt, de ser opplysning som en infeksjon. Nettopp derfor er det viktig å erkjenne at sympati med islamisme lever i beste velgående, nettopp derfor er det viktig å snakke om Islam. Det man tar fram og ser på, det man erkjenner, det kan man gjøre noe med. Å unngå å snakke om at det er der, det er jo enhver islamists drøm. At folk ikke vil trykke Mohammedtegninger ? fint! Islamistenes skrekk er jo at tvilende muslimer skal tenke selv. Det er jo opplysning, toleranse,  ytringsfrihet og inspirasjon til å tenke egne tanker som kan knekke dem. At folk samler seg i forståelse for at folk sprenger seg i lufta og dreper uskyldige, fordi USA bombet Midtøsten ? perfekt! Det er jo nettopp dette islamistene kan bruke; det hisser opp vestlige høyreekstreme. Det er jo dette som sender marginaliserte, unge muslimer inn i radikalisering.

Og bare for å spørre dere som ville snakke om Beirut og alle andre bombinger som skjedde før Paris;

Hvorfor snakket ikke dere om dem da de skjedde?

Vi må snakke om islam

I går så jeg vantroen i ansiktene til barna mine. Ikke sånne voksne, påtatt sjokkerte fjes, men ekte sjokkerte ansikter, redde ansikter. Store barn med spørsmålet «Hva skjedde egentlig i natt da jeg sov? Hvem kan gjøre noe sånt?»

Det umiddelbare spørsmålet fra barna var ærlig og med ønske om å forstå. Hvem var de? Hvem var de som var i stand til å drepe både uskyldige og seg selv?

Sorgen og solidariteten i sosiale medier var umiddelbar. Men ikke ukalkulert og sjokkert som på barns vis.

Det gikk ikke mange timene før vi ikke skulle snakke om Paris, men om Beirut og Palestina. En facebookvenn postet denne oversikten over døde vi glemte å være lei oss for:


Saba's ,Yemen - 137 døde i Mars
Barissa, Kenya - 147 døde i April
Kobani, Syria - 146 døde i Juni
Kukwa, Nigeria - 145 døde i Juli
Khan Ban Saad, Iraq - 180 døde i Juli
Maduguri, Nigeria - 145 døde i September
Ankara, Turkey - 102 døde i Oktober
Sinai, Egypt - 224 døde i Oktober

Vi skulle skamme oss fordi vi bare blir lei oss når europeiske liv går tapt. Vi skulle snakke om hvor få terrorister som finnes.  Vi skulle snakke om at vi er større mordere enn terroristene hvis terroren i Paris svekker viljen til å slippe inn flyktninger hit i trygghet. Vi skulle snakke om at de som kommer til Norge rømmer fra nettopp den samme terroren. 

Men jeg vil snakke om minste felles multiplum. Jeg vil snakke om islam.

Jeg vil snakke om islamistisk ideologi. Jeg vil snakke om paradokset av multikulturalisme og årsakene bak den raske veksten av islamsk fundamentalisme blant den yngre generasjonen. Jeg vil snakke om at muslimske ungdommer føler at de har mindre til felles med ikke-muslimer enn foreldrene sine. Jeg vil snakke om den relativt høye graden av homofobi, antisemittisme og generell rasisme blant europeiske muslimer.

Jeg vil snakke om hvordan venstresiden presenterer islamisme som et resultat av sosialøkonomiske problemer og diskriminering her i Europa, mens den i realiteten har rot i Midt-Østen. Jeg vil snakke om at vi må se i øynene det faktum at islamismen er en politisk ideologi som vender seg direkte mot demokrati og modernitet.  Islamismen er høyreekstrem, den vil tilbake til røttene.

Vi må orke å se at moskeer og imamer forsøker å presse og radikalisere alminnelige muslimer, og at det foregår i hele Europa i dag. At det teologisk sett handler om å forsvare den lett krenkbare guden og skåre poeng for livet etter døden, og politisk sett handler om oppbyggingen av shariastyrte samfunn.

Selvsagt er ikke alle islamister terrorister, det er helt meningsløst å påstå. Men det er like meningsløst å se bort fra at islamismen er med på å utvikle dem.

Vi må tåle å snakke om at mellom en firedel og halvparten av muslimer i Europa i dag foretrekker sharia-lov fremfor vestlig lovgiving.

 

Vi må tåle å se på hva vi som samfunn kan tilby alle som kommer

 Vi må orke å tenke tanken på at det ikke nødvendigvis er så nestekjærlig å ta i mot en enorm gruppe som vil komme til å leve livene sine i en underklasse. Vi må innse at de sosioøkonomiske forholdene, og ikke minst barns og kvinners liv innenfor husets fire vegger, ikke kan bedres ved et trylleslag. 

Vi må lytte til de muslimske stemmene som forteller hvor kjipt det er å leve under sharialover; lytt til Asra Nomani og Ayaan Hirsi Ali.  Uavhengig av terroren i Paris mangler vi en oversikt over, og ikke minst, god nok plan for de som kommer.  Vi skal vise solidaritet og tilby trygghet, ikke la utryggheten være nissen på lasset. Vi kan ikke fortsette å kalle gjengivelse av fakta hat. 

Tipper at de fleste av dere skal ut i finværet og nyte søndagen, men hvis du vil ha filmtips så anbefaler jeg å bruke solidariteten på å ta en kikk på Deeya Khans dokumentarer eller Ulrik Imtiaz Rolfsens dokumentar.

https://tv.nrk.no/program/KMTE30000614/jihad-hellige-krigere

https://www.youtube.com/watch?v=VepuyvhHYdM

https://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDUP11001514/04-11-2014

 

Religionskritikk er ikke, og kan aldri bli, rasisme. La oss snakke om islam. God søndag!

 

 

Om å forstå krenkende kulturer (og hvor farlig desorganisert tilknytning er, uavhengig av hudfarge)

Vi som var barn på 70- og 80-tallet kan ikke ha unngått å synge Jo Tenfjords barnesang.

Noen barn er brune som et nystekt brø'
Noen barn er gule og noen barn er rø'
Noen barn er hvite, noen nesten blå.
Meget er forskjellig - men det er utenpå

Jo Tenfjord var inne på noe, men han var litt upresis.  Hudfarge har ganske riktig ingen betydning for hvordan vi utvikler oss kognitivt, følelsesmessig eller sosialt. Likevel er det ikke slik at vi mennesker er like på innsiden. Nyfødte brune, gule og hvite barn har akkurat de samme medfødte kapasitetene til å kunne utvikle seg til å bli velfungerende voksne mennesker. Det er hvordan omsorgspersonene møter de nyfødtes signaler som avgjør hvorvidt utviklingen blir støttet eller forstyrret.

Tilknytningsforskningen har kommet langt de siste tjue årene, og vi vet nå svært mye om hvordan vi kan forstå voksnes adferd ved å se på hvordan disse voksne ble behandlet som barn. Vi vet noe om hva som gir risiko for problematferd og hva som gir de beste mulighetene for god sosial fungering. Dette handler om tilknytning. Menneskene fødes med behov for sosial tilhørighet.

Man trenger ikke vite mye om barn for å vite at det ikke er slik at Henrik på fem drømmer om å bli brannmann, mens Mohammed på fire drømmer om å bli overgriper og selvmordsbomber. Hvis Henrik vokser opp med slag og spark, foreldre som ruser seg og ikke ivaretar Henrik, er det derimot stor sannsynlighet for at Henrik kommer til å utsette andre for overgrep som voksen.

Tilknytning kan enkelt sett være trygg eller utrygg. I Norge er majoriteten av barna trygt tilknyttet og fungerer godt i samspill med andre. Likevel er litt mindre enn en tredel av barn i ulik grad utrygt tilknyttet omsorgsgiverne sine. Disse barna utvikler ofte negative, uhensiktsmessige strategier for å oppnå kontakt og være i samhandling med andre. Dermed får disse barna bekreftet at andre ikke forstår dem eller ivaretar behovene deres, og de havner i en ond sirkel, mens de trygge barna fortsetter i sin gode sirkel.

I Norge er omtrent fem prosent av barna det som kalles desorganisert tilknyttet. Da er redsel er en del av samspillet. Barnet får ikke til å etablere et tydelig tilknytningsmønster. Foreldrene er fysisk eller psykisk utilgjengelige, oftest grunnet rus og psykiatri, eller utøver grov omsorgssvikt ved å mishandle barnet. Når barn må søke nærhet hos den eller de som skremmer det, gir det barnet indre kaos og utrygghet.

Trygge barn blir trygge voksne. Utrygge barn blir utrygge voksne. Trygge voksne fungerer godt, de bidrar til verdiskaping, de overleverer trygghet til barna sine. Utrygge voksne fungerer dårligere. Det er de som fikk den sunne, opprørske adferden mot det usunne miljøet de vokste opp i stemplet. Det er de utrygt tilknyttede som bærer diagnosene, som ble fratatt drømmene sine. Det er de utrygt tilknyttede som ruser seg, som lever livene sine med dårligere økonomi og dårligere helse enn deg og meg. Det er de som demper den indre smerten sin ved å ruse seg, ved å overspise, ved å misunne, ved å bli kriminelle. De makter ikke å overføre trygghet til barna sine. 

Og barn som blir alvorlig krenket og vokser opp i redsel, blir voksne med et ødelagt selv. De blir ekstremt krenkbare og potensielt svært farlige. Det er disse menneskene som har opplevelsen av en ukritisk berettigelse av å kunne ta seg til rette, og opplever at egne behov går foran andres. Det er disse barna som vokser opp til voksne som blir i stand til å utføre handlinger som partnerdrap og overfallsvoldtekt.  De fryktelige opplevelsene i barndommen er ikke synlige for andre i det daglige, men disse ødelagte barna blir voksne uten samvittighet, de blir voksne som gir skinn av å elske seg selv, men dypest sett lever i selvhat, og som i avmakt kan projisere barndommens krenkelser over på ofrene sine. 

I Norge er vi dårlige på å integrere denne kunnskapen selv om den finnes. Vi feiler i å overføre denne kunnskapen både privat og offentlig. Til tross for det vi vet om tilknytning sender vi 1-åringer i barnehage for å markere kvinners rett til likestilling, og foreldrenes behov for karriere og selvrealisering er i fokus. Vi skryter av å ha et av de tryggeste og beste samfunnene i verden, men samtidig bedres ikke barn og unges mentale helse ? snarere tvert i mot. Vi møter atferdsvansker med diagnoser i stedet for å se at ungene har en sunne reaksjoner på usunne miljøer. Vi dreper drømmer og ambisjoner med offerstempling i stedet for å forstå atferden, og så stille forventninger.

Dette Norge skal møte flyktninger. Dette Norge skal møte tusenvis av asylsøkere. Dette Norge, der politikere og medier har forenklet en sammensatt gruppe til å være «snille ressurser med hjelpebehov», skal møte og hjelpe og integrere en gruppe mennesker der mange har opprinnelse i ekstremt krenkende kulturer. Vi vet noe om dette. Vi vet at krig kan være traumatiserende. Vi vet også at den sosiale slagmarken strekker seg innenfor husets fire vegger og fortsetter å være der, til tross for opphold i et fredelig land, for mange av disse menneskene.

Media liker å peke på at kriminaliteten har gått ned til tross for innvandringen. Det er viktig å huske at lovbrudd fremdeles er lovbrudd når de blir begått innenfor husets fire vegger. Vold er fremdeles vold selv om det ikke finnes vitner. Utrygg tilknytning er like skadelig for muslimer som for etniske nordmenn. Skadelig omsorg finnes i begge leire, men er overrepresentert i innvandrerbefolkningen.

Med forståelse for tilknytningsteori er det ikke vanskelig å forklare hvorfor muslimske kvinner er overrepresentert på landets krisesentre eller hvorfor unge muslimske menn overfaller og voldtar kvinner. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor muslimske barn er overrepresentert i norsk barnevern. Det er ikke vanskelig å analysere seg fram til hva slags oppvekst du har hatt hvis du velger å sprenge deg selv i lufta når noen tegner en tegning. Da er du ekstremt krenkbar.

Norske politikere forstår ikke integrering. Det er faktisk slik at velfungerende, trygge muslimer integrerer seg helt fint selv. De fungerer i arbeidslivet, barna deres fungerer i norske barnehager og skoler, og de bidrar til verdiskapning og fellesskap på mange og gode måter.  

Dessverre er andelen utrygge muslimer høy. Dette vet egentlig politikere godt, du skal ikke være professor i nevrobiologi for å lese kriminalitetsstatistikk, men akkurat som Susanne, så klassifiserer mange politikere denne gruppen som «snill». Dette har resultert i en mainstream ide om at man ikke skal støte dem fordi de er fra en annen kultur. Moralsk sett er det helt på trynet. Det er akkurat det samme som å si at bare etniske nordmenn kan tåle latterliggjøring eller konkrete krav, og at det er greit. Egentlig er det er kategorisering og rasisme. Når flyktninger går til avisen for å fortelle at det ligger søppel på gulvet, så vitner det om en følelse av å være særlig berettiget, og om en forventning om at andre skal ordne opp og oppfylle forventningen. Det finnes egentlig bare ett logisk svar: Pell opp søpla di! Men i norsk offerideologisk ånd skal dette forstås som vår feil, og imøtekommes. Det er et feilgrep.

Redde, små gutter blir skrikende, sinte voksne menn. De blir farlige menn.De blir menn som desperat forsøker å ta kontroll over sine egne liv, de blir menn som lar indre smerte og behov for kontroll gå ut over sine nærmeste. Dette må vi ta på alvor!

Sharia er desorganisert tilknytning satt i system.

Vi trenger myndigheter som tar tak, som stiller krav. Det handler ikke om moralisering over flyktninger som vil ha det pent og rent rundt seg, det handler om å se og gjenkjenne en atferd som handler om berettigelse der det ikke er rimelig.

Dersom du har en oppvekst i vold og overgrep kan det ikke forventes at du vokser opp til å bli en kjernekar. Det er faktisk en helt absurd forventning. Det er flott at det finnes eksempler på at det kan gå godt, slik som med Elsafadi-brødrene, som har løftet debatten om barnevernets praksis i innvandrerfamilier. Samtidig er det veldig mange det ikke går godt for. Når profilerte, mannlige innvandrere går ut i media og krever at barnevernet må endre praksis fordi det mangler kompetanse om kulturforskjeller, så er det en forventning som bør møtes med et tilsvarende krav om kompetanseløft på kunnskap om skadelige omsorgssituasjoner i minoritetsmiljøene. Det bør være like selvfølgelig at innvandrere følger norsk lov som at etniske nordmenn gjør det. Med det antallet innvandrere som kommer nå er det nær sagt en umulig oppgave å forhindre at lovbrudd begås, og det blir en enorm, kanskje uoverkommelig oppgave, å gi veiledning og opplæring i utviklingsstøttende måter å oppdra barn på.

Spørsmålet som utkrystalliserer seg er om ikke flyktningene uansett hadde det verre i landene de kom fra. Det er vanskelig å besvare, men empirien viser med all tydelighet at utrygt tilknyttede voksne sliter i møtet med vestlig kultur. Dette ser vi allerede fra de stadig voksende muslimske miljøene. Mye av vår vestlige atferd og våre skikker og klær føles truende, og de konservative muslimene er ikke gode nok til å ta avstand fra utviklingen av ekstremt tankegods som sprer seg i enkelte muslimske miljøer. For det er ekstremt når muslimske jenter rakkes ned på fordi de ikke går med hijab, det er ekstremt med aksept for vold mot barn, kvinner og homofile. Så nei, det er lite som tyder på at det er enklere å være barn, kvinne eller homofil her i Norge, for slagmarken er medbragt og Norge mangler kunnskap og ferdigheter til å gå inn i slagmarken.Resultatet av å ta imot store grupper er paradoksalt. Det er slik at de svakeste av de som kommer vil møte det de rømte fra og fortsette å lide.

Det er under press at folks sårbarheter kommer til syne. Det er når utryggheten ulmer at folk trekker mot de politiske ytterpunktene. Det gjelder både nordmenn og innvandrere. Det er når det føles utrygt folk trenger klare rammer og trygg, tydelig ledelse. Ledelsen må være god. Den må være god for alle i samfunnet. Politikerne nektet å søke kunnskap om konsekvensene av åpne grenser, og de har heller ikke grunnleggende kunnskap om menneskelig atferd. Det kommer mye lidelse ut av umoralsk moral.

Moral i innvandringsdebatten



Menneskene er noen relativt forutsigbare flokkdyr. Det burde også politikere ha kunnskap om, for uten kunnskap om mennesker som art blir det håpløst å predikere noe som helst. Det finnes tung empiri innen de psykologiske og nevrobiologiske forskningsfeltene som kunne gitt dem gode forutsetninger for å forutse kollisjonen som kommer. Dere politikere og journalister burde hatt denne kunnskapen i bakhodet før dere breiet dere med argumenter om moralske forpliktelser. Moral er ikke nødvendigvis riktig moral, og dere bør ikke alltid ha klokkertro på deres egne tanker.

Vi mennesker er født med empati, den ligger latent i oss fordi vi er flokkdyr, men i motsetning til hva mange tror, er ikke empatien grenseløs. Medfødt empati er derimot begrenset til dem vi føler fellesskap med; til familie og venner. Etter hvert utvider den seg til å gjelde utvalgte andre, men aldri alle. Aldri. Empatien vi føler for fremmede handler om å identifisere dem som venner.  Stalin sa at «ett dødsfall er en tragedie, en million dødsfall er statistikk». Mor Theresa sa det samme; « Hvis jeg ser på massene gjør jeg aldri noe. Hvis jeg ser på den ene, så handler jeg.» Selvsagt kjenner til og med praktikanten i Dagbladet mekanismen; post bildet av tre år gamle Aylan død på stranden. Det funker. Massene koker. Å fortelle de samme massene at det hvert år dør 1,83 millioner barn under fem år I India, trigger derimot ikke noe engasjement.

Mennesket har denne måten å organisere empati og moral på, og den innebærer langt mer biologi enn logikk. Den handler rett og slett om å organisere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor vår godtatte krets. Dette ligger i biologien vår. Enten er du innenfor eller så er du utenfor.

I norsk flyktningedebatt portretteres venstreorienterte som åpne for nye opplevelser og entusiastiske i møter med fremmede, mens høyreorienterte stemples som ømfintlige for det som virker truende.  Dette er en grov forenkling av empirien, og gir ikke et godt nok bilde av mekanismene som skjer i menneskene. For menneskene er det slik at vi kategoriserer utenfor-gruppene som ok eller ikke ok. Det er viktig å forstå at både høyre- og venstreorienterte psykologisk sett identifiserer flyktningene som en utenfor-gruppe. Det er «dem» og «oss», de fremmede på den ene siden og oss nordmenn på den andre. 

Utenfor-grupper kan vi anse som ok og ikke truende, men vi tillegger dem likevel, ubevisst, noen egenskaper. Psykologisk sett «forenkler» vi dem og anser dem ikke som likemenn, men snarere som barn. Dersom vi anser utenfor-gruppen som ikke ok tillegger vi dem status som motstandere og «forenkler» dem psykologisk sett til å være villmenn.  Sett i evolusjonsperspektiv er det veldig lite flatterende å tenke på at vi driver med dette ennå. Mekanismen var sikkert veldig nyttig da vi levde i primitive stammesamfunn,  og vi var avhengige av oversikt over venner og fiender, fordi det betydde forskjellen på liv og død. Idag er denne mekanismen er like fremtredende hos både høyre- og venstreorienterte, de putter bare ulike grupper i ulike kategorier.

Se for deg Susanne, 32, bosatt på Løkka, jobber som barnehagelærer, drikker te til frokost og stemmer SV. Hun kjenner Fatima, som er assistent i barnehagen, og tar taxi hjem lørdag kveld med Hassan som sjåfør. På privaten omgås hun ingen innvandrere, men hun tenker at de er ok likevel. De er snille, og Norge burde ta imot alle som kommer. Susanne har lest om Hege Storhaug på Internett og synes det hun sier om islam er forferdelig. Ergo er Hege Storhaug er slem og avskyelig, og det er de som sympatiserer med henne også. Susanne hater de som hater.

Se for deg Arne, 47, bosatt på Kløfta, jobber som lastebilsjåfør, drikker kaffe til frokost, tilsetter sprit i kaffen hver lørdag og stemmer Frp. Han har lest om overfallsvoldtekter i avisen og synes alle innvandrere er ufyselige. Arnes venn er gift med en dame som stemmer Rødt. Dummere dame har Arne aldri møtt, hun forstår virkelig ingen ting.

Moralsk sett er Susanne og Arne like langt ute på viddene. Det er like upresist å stemple innvandrere som «snille» som det er å stemple dem som «ufyselige». Hat er ikke snillere eller mer moralsk riktig dersom det rettes mot innvandrerkritikere i stedet for mot innvandrere. Der er i akkurat denne forenklingen av en kompleks problemstilling norsk debatt strandet for mange måneder siden. Det triste er at politikere utviser like upresis moral som Arne og Susanne, og derfor kom bakpå i en situasjon de skulle ha forutsett ville komme. Å definere Hege Storhaug som ondskapens akse er skivebom og klassisk nedmeiing av budbringeren. Det er noe alvorlig galt med deler av islamsk kultur selv om du tenker at muslimer er «snille».

Dersom vi klarer å legge til side banale kategoriseringsmekanismer og se disse mekanismene for hva de er, vil det være langt enklere å ha en mer objektiv forståelse av de utfordringene Norge står overfor i møte med strømmen av flyktninger som kommer hit. Det er helt nødvendig å forstå hvem flyktningene er, og like viktig er det å forstå hvem vi nordmenn er.

Les mer i arkivet » Januar 2017 » Juli 2016 » Mai 2016
Julie Dahle

Julie Dahle

40, Drammen

Alenemor til tre, spesialpedagog og terapeut, med interesse for politikk, oppvekst, samfunnsdebatt og sunn fornuft.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits